Tanker om "The Great Gatsby", 1974-versjonen

På søndag så jeg Jack Claytons adaptasjon av "The Great Gatsby" fra 1974, hovedsakelig for å slippe å uttale meg på sviktende grunnlag når jeg sammenligner den med årets versjon, signert Baz Luhrmann. Det er mange som hardnakket hevder at Leonardo DiCaprio aldri kan måle seg med Robert Redford og hans tolkning av Jay Gatsby, og at Mia Farrow er den ultimate Daisy. Etter å ha sett filmen kan jeg konkludere med at jeg foretrekker Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan. I tillegg gjorde jeg meg disse tankene:

  • Selv om Sam Waterston på mange måter gjør en bedre figur som Nick Carraway enn Tobey Maguire, så havner han litt på den kjedelige siden. Hans monotone og seige fortellerstemme er omtrent like engasjerende som å høre på tørkende maling.
  • I det hele tatt er det mye som tar tid i Jack Claytons filmatisering. Hadde man vært rausere med redigeringen og holdt antall ladde blikk og dvelende kunstpauser på et absolutt minimum, så kunne filmen vært ca tre kvarter kortere. Med fordel.
  • Tidskoloritten kan ikke anklages for å være spesielt autentisk. I Claytons film er nemlig 20-tallsmoten påfallende lik 70-tallsmoten. Når Myrtle Wilson hoftevrikker seg rundt i lurvete motellkorridorer iført en slags flower power-kaftan og digre assymetriske øreringer, så er The Roaring Twenties smertelig fraværende.
  • Tom Buchanan (Bruce Dern) har tenna på tørk, og fremstår for det meste som en polo-spillende klovn. I tillegg ser han ut til å være fjernt beslektet med Will Ferrell..
  • .. mens Nick Carraway (Sam Waterston) avgir en svak Steve Carell-vibb.
  • Robert Redford, på sin side, må ha vært sin tids soleklare førstevalg som pikerom-posterboy. Til tross for at han kun har ett ansiktsuttrykk som han heroisk forsøker å spille med, er ikke innsatsen som Jay Gatsby mer enn høyst adekvat.
  • Daisy (Mia Farrow) fremstår mer forrykt enn elegant og uutgrunnelig. Hun sprader rundt med konstant oppsperrede øyne, à la Claire Danes i Homeland, og avleverer replikkene sine med en slitsomt hvinende stemme. Fitzgeralds Daisy lider altså drukningsdøden i en Ofelia-tåke tykkere enn grøt.
  • Samtlige av filmens overklassekvinner har øyenbryn som ville fått Marlene Dietrich til å dåne av misunnelse. Derfor tror jeg nå at smalt nappede øyenbryn hadde en direkte korrelerende sammenheng med hvor rik man var i 1920-årene.
  • Gatsbys kontor med tunge tremøbler, skrytebilder og en chesterfield-aktig stol utsondrer en svak eim av JR Ewing..
  • .. mens lysekronene, de tunge fløyelsgardinene og den barokke innredningen i Gatsbys herskapshus vræler eksklusiv, men lyssky Gentlemen's Club.
  • Tydeligvis var det vanlig å underholde med fat jokes på fest også i 1920-årene.
  • Gjennom hele filmen tyter svetteperlene ut av de mannlige karakterenes panner som vann fra spredere på en varm sommerdag. Hvorfor vites ikke. Kanskje på grunn av at de er satt til å jobbe i sterkt motlys mesteparten av tiden?
  • Det er godt mulig at Titanics sagnomsuste orkester faktisk overlevde likevel. Min teori er at svømte i land på Long Island og tok seg jobb som jazz-spillende husorkester på Gatsbys gods. Iført matchende jakker, selvfølgelig.
  • Daisy har sigarettmunnstykker i flere forskjellige farger.
  • Menn i badedrakt er ikke fint. Det var feil i 1974, og det er feil .

 

Det var altså mye som skurret i "The Great Gatsby" anno 1974. For å oppsummere kort: se Baz Luhrmanns versjon! Den er underholdende, akkurat passe lang, og har en bedre Gatsby i Leonardo DiCaprio.



Ja, kjære, det er klart vi skal bade. La meg bare hente min übermaskuline badedrakt først.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits