"Let's dance little stranger" - de beste sommerlåtene

Ingen junisøndag uten i hvert fall litt regn ser ut til å være regelen her til lands. Og ja, det ble litt regn denne søndagen også, selv om det ikke kan måle seg med de episke vannmassene som falt rett i hodene våre for en uke siden. Jeg har en følelse av at væregudene hadde det moro på min bekostning, for steroidregnet meldte sin ankomst omtrent fem minutter etter at jeg hadde postet en av mine favoritt-sommerlåter på facebook og erklært sommeren for åpnet. Haha, veldig morsomt! 

Regn eller ikke, sommeren har kommet! Og da er det på sin plass med en aldri så liten spilleliste. Jeg har valgt ut fem favorittlåter som kanaliserer den gode, varme sommerfølelsen. 

 

Nouvelle Vague - "Dance With Me" (2006)

Nouvelle Vague er et fransk coverband som gir punk- og New Wave-klassikere en helt unik musikalsk makeover. Denne gruppa er nemlig kjent for å drapere låter av The Clash, Blondie, New Order og The Cure i bossa nova-rytmer, akustiske arrangementer, og smektende kvinnelig vokal. Med "Dance with Me" har de ikke bare klart å lage en versjon som er bedre enn originalen, men de har også laget noe av en moderne klassiker. Låta er egentlig en vederstyggelighet signert det engelsk/amerikanske post-punk-bandet med det ditto horrible navnet Lords of the New Church. Teksten er full av seksuelle overtoner, referanser til bondage og farlig lidenskap. Nouvelle Vagues versjon er mer nedtonet, suggestiv, subtil og sexy enn den fæle originalversjonen. Mye kan altså skje når man drysser brasilianske rytmer og fransk passion over punklåter. Sommerfølelsen er umiddelbar, og man får lyst til å danse sommernatten inn på en strand i Provence.

 

Fleet Foxes - "Mykonos" (2009)

Sommerstemningen er innebygget i denne låta, se bare på tittelen! "Mykonos" var med på Fleet Foxes' første EP fra 2008, men er fremdeles en av de absolutt fineste låtene Seattle-kvartetten har laget. Teksten er uhåndgripelig og litt vanskelig å få tak i, og tar oss nok ikke hele veien til Egeerhavet og den greske øya i tittelen. Det er godt mulig den stopper et eller annet sted i California-ørkenen, for vokalharmoniene får meg til å tenke på støvete hvite amerikanske trekirker. Gresk øy eller ei, de intrikate harmoniene, den fine melodien og den avslappede stemningen i låta sender tankene til oliventrær, middelhavsbris og kalde drinker. Det er skjørt og vakkert og gir meg lyst til å stikke tærne i den varme sanden på en gresk øy og bare være.

 

Nancy Sinatra & Lee Hazelwood - "Lady Bird" (1969)

Ingen liste uten en klassiker! Nancy Sinatra og Lee Hazelwood er kanskje ikke de mest typiske duettpartnere, og fremstår vel strengt tatt som rake motsetninger. Lee, med sin dype bassrøst, er liksom den litt skitne cowboyen mot Nancys prinsesseaktige fremtoning og klokkeklare stemme. "Lady Bird" er en ertende flørt av en låt, full av språklige klisjeer og nødrim. Likevel er den frisk og morsom, og ikke minst, svært fengende og dansbar. Også de fantastiske strykerene i bakgrunnen, da. Og blåserene. Dette er klassisk og flott, og selv om verselinja "Summer sings a song or two when he says 'I love you true'" klør i klisjénerven, så kjøper jeg det helt og fullt. Dette er en låt man kan (og bør) løpe gjennom en blomstereng iført en flagrende hvit kjole til.

 

Beirut - Postcards from Italy (2006)

Tenk at amerikaneren Zach Condon og hans one-man-band-prosjekt Beirut kan høres så europeisk ut! Condon byr på en herlig blanding av indie rock og world music som fortoner seg som en slags odyssé gjennom Europa på støvete kjerreveier med hest og vogn. Det er ukuleler og blåsere, bjeller og skranglete perkusjon. Og ikke minst Condons lyse stemme som formidler både romantikk, lengsler og patos med en inderlighet som er få forunt. Elegiske "Postcards from Italy" er som et litt fillete postkort fra en road-trip som har foregått utenfor allfarvei, og i hovedrollen finner vi et omreisende orkester. Jeg skulle likt  å se Beirut fremføre denne sangen på Piazza Navona i Roma med hatten i hånda og en rød nellik i knapphullet. 

 

Yeasayer - "Wait for the Summer" (2007)

"Wait for the Summer" høres ut som noe the Beatles kunne skrevet i hasjrus i India på midten av 60-tallet. Til tross for den sterke Asia-vibben er Yeasayer faktisk Brooklyn-baserte, og tilhører den litt uhåndgripelige sjangeren "psykedelisk indie rock". Både tekst og lydbilde er smått shizofrent, men det er en struktur i bunn som knytter alle de spirituelle og pan-etniske lydene sammen til en fengende helhet. Låta fremstår derfor som frisk og moderne, og ikke som en utdatert hippie-flørt. Jeg drømmer om å gå på en strandfest hvor det deles ut rytmeinstrumenter og oppfordres til allsang til nettopp denne låta. 

Så der har du det - soundtracket til sommeren 2013. For min del ligner det mistenkelig på soundtracket til sommeren 2012, men det er så bra at det får en runde til. Samtidig håper jeg at jeg nå har klart å inspirere noen til å tenke nytt når spillelista "Sommer" skal lages i Spotify. For nå er det virkelig på tide at vi lar denne dø, folkens.

God sommer!

 

Nouvelle Vague extraordinaire!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits