Inferno 2013

Skrekk og gru. Dan Brown-manien er tilbake. Igjen skal uttallige lunsjsamtaler over det ganske land dreie seg om den tweed-kledde ikonografen Robert Langdon, og hans seneste bestrebelser på å redde verden fra nok en apokalyptisk katastrofe. Godt hjulpet av en vakker kvinne med svimlende høy IQ, selvfølgelig, og med italienske byer solid forankret i kunsthistorien som bakteppe. Brown har heller ikke denne gangen hevet seg over å klippe og lime i andres materiale for å stable en høyst middelmådig underholdningsroman på beina, og denne gangen er det Dantes Guddommelige Komedie som får den tvilsomme æren å ligge til grunn for Robert Langdons eventyr. I forrige uke ble Inferno sluppet, og litteraturkritikere over hele verden jamrer seg. Det gjør de ikke uten grunn, Browns litterære portefølje tatt i betraktning.

Jeg leste både Da Vinci-koden og Engler og Demoner da Dan Brown-farsotten raste som verst for et snaut tiår siden. Som underholdningsromaner fungerer bøkene godt, tidvis svært godt, men de solide litterære kvalitetene er smertelig fraværende. Til det er plottet for oppskriftsmessig, twistene for forutsigbare, karakterene for flate, og parallellene til europeisk kunst- og kulturhistorie for instiserende. Brown skriver for øvrig som en turistguide, og geleider leseren fra den ene europeiske severdigheten til den andre mens han strør om seg med leksikalske faktaopplysninger om historiske begivenheter. Bibelhistorie utfordres og fysiske lover sprenges, for Brown varter opp med nye opplysninger om Jesu' slekstshistorie (Da Vinci-koden), og lar hovedpersonen overleve et fall fra et helikopter (Engler og Demoner). I Inferno er det "befolkningsapokalypseligningen" og menneskehetens overlevelse som skal til pers, samt et groteskt dilemma knyttet til det å ofre mange for å redde noen. Det er et stort og innviklet tema, og det er vanskelig å se for seg at en forfatter av Browns kaliber er i stand til å behandle dette med stil. Før man eventuelt velger å lese boka bør man dessuten stille følgende spørsmål: Hvor mange ganger kan egentlig Robert Landon redde verden ved å dechiffrere innfløkte symboler på gamle kunstverk? 

Jeg for min del synes det er på høy tid at Robert Langdon henger fra seg tweedjakka for godt. Og hvis du er i tvil, så kanskje disse bokomtalene kan overbevise deg:

Brian Truitt, USA Today:
"The new novel is probably the closest Brown will ever get to his version of The Hangover"

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen:
"Inferno er som én del Hardyguttene og to deler Umberto Eco. For hver banale actionscene får  vi våre tilmålte doser historiske eller kunsthistoriske forelesninger. Og hver gang Robert Langdon er trengt inn i et hjørne med motstandere på alle kanter, finner han en hemmelig gang som leder ut av knipa - omtrent som sin akademiske kollega Indiana Jones."

Cathrine Krøger, Dagbladet:
"Han er på mange måter en sjarlaten Dan Brown, med sin omtrentlige omgang med fakta, halvfakta og andres konspirasjonsteorier utlagt som fakta."

Steven Poole, The Guardian:
"In the long book, dramatic things happened in beautiful places. The fact-packed text revealed more tantalising tidbits about secret passageways and old paintings. There were obscure symbols, shiny gadgets, altered masterpieces, and purloined artefacts. There was a powerful secret organization, and proper science about population growth and tiny viruses. Sometimes, during a convenient lull in the action, the famous Harvard professor Robert Langdon would remember in real time the entire text of a lecture he had once given about Dante."

Jake Kerridge, The Telegraph:
"I don't think I am giving away anything the reader won't anticipate when I reveal that at one point Langdon has to wear Sienna's blond wig as a disguise, and that he feels very uncomfortable doing so. There is nothing kinky about Robert: the man is so vanilla that he must be part-descended from orchids. We can't even be told that the Piazza della Signoria is one of Langdon's favourite plazas without being reassured that this is 'despite its overabundance of phalluses'." (...) "As a stylist Brown gets better and better: where once he was abysmal he is now just very poor." (...) "But in the end this is his worst book, and for a sad, even noble, reason; his ambition here wildly exceeds his ability."

A. N. Wilson, Daily Mail:
"It's all twaddle, but at least it is entertaining twaddle. Let's just hope the new Pope won't make the mistake of his predecessors and boost Brown's sales even further by issuing a denunciation."

Dan Browns Inferno ble sluppet 14. mai. Ett minutt over midnatt, selvfølgelig.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits