Liveblogg: Eurovision Song Contest 2013

Det årlige paljettsirkuset som er Eurovision Song Contest går av stabelen i Malmö i kveld, og tiden er igjen kommet for å plage ørene med trance-basert balkan-pop og andre musikalske vederstyggeligheter. Jeg lar selvfølgelig ikke en soleklar anledning til å lire av meg velplasserte sarkasmer gå fra meg, og liveblogger derfor hele denne konfettibefengte seansen i god VG-stil. Indiehjerte goes tabloid. Følg med!

---

1. Frankrike: Amandine Bourgeois, "L'enfer Et Moi" 
Frankrike har kommet over det korte blaffet med å synge på engelsk og er tilbake på fransk. Heldigvis. Overraskende solid start på årets glitterbonanza. Her er det trøkk og mørke rockeriff som akkompagnerer Amandines kamp mot sine indre demoner. Trekk for kjolen som er litt for mye Tina Turner på Grammy-utdelingen i 1994 og litt for lite Joan Jett.

2. Litauen: Andrius Pojavis, "Something"
Det er vanskelig å konsentrere seg om låta når Andrius' engelskuttale er så himmelropende ræva. Platt popballade med en klisjéstabling av episke proporsjoner. Forglemmelig som tusan. Next!! 

3. Moldova: Aliona Moon, "O Mie"
En dame som ligner mistenkelig på Wilma Flintstone har på seg en steroidkjole som vokser (!) i løpet av sangen. Låta er en slags øst-europeisk R'nB-flørt som drukner i et overarrangert lydbilde. Artig med pantomimeshow i bakgrunnen.

4. Finland: Krista Siegfrids, "Marry Me"
Apropos steroidkjole. Bryllupstemaet virker noget malplassert til tross for at låta handler om Kristas ønske om å gifte seg. Låta er for så vidt fengende nok, men jeg tar meg i å være mest opptatt av om det lille rosa underskjørtet hennes vil holde seg på plass gjennom hele opptredenen. Og den avslutningen ble litt for mye Britney Spears og Madonna på MTV Music Awards.  

5. Spania: ESDM, "Contigo Hasta El Final"
Det er mange som ikke vet at Spania har en keltisk tradisjon. Det akter Spanias bidrag å minne oss på. Og låten er greit nok, om noe forglemmelig. Om ikke annet får frontfrøkenen en strålende mulighet til å leve ut sin indre prinsessedrøm i en flagrende påskegul kreasjon med strass rundt skuldrene. Sceneshowet er en noget shizofren flaggbonanza, og the Big Finale er en skjærende sur avslutningstone.

6. Belgia: Roberto Bellarosa, "Love Kills"
Har Harry Potter gitt seg i kast med en karriere innen belgisk popmusikk? Kjedelig opptempo-ballade om kjærlighet. Men "Love Kills" er definitivt en over gjennomsnittet melodramatisk tittel på dette enerverende gnålet. Dette var sub-par, selv for Belgia.

7. Estland: Birgit, "Et Uus Saaks Alguse"
Ingen Eurovision uten pianoklimpring og patos-aktig remjing av vakre damer i hvite kjoler. Den rosa øyenskyggen glitrer og stemmen vibrerer. Og jeg kommer til å huske niks und nada av denne opptredenen om nøyaktig fem minutter.

 8. Hviterussland: Alyona Lanskaya, "Solayoh"
"Steroider" er et ord jeg åpenbart kommer til å gjenta mange ganger i løpet av sendingen. Denne gangen er det den håpløst gedigne diskokula det gjelder. Og til en viss grad Justin Bieber-danserene. Slitsomt etno-pop fra Øst-Europa som på ingen måte fortjener å gå av med seieren. Og Alyona ser litt manisk ut der hun dingler rundt på scena med Hollywood-krøller og en kjole som sender tankene til Gina G i 1996. Det har altså blitt gjort før. Alt sammen.

9. Malta: Gianluca, "Tomorrow"
Ntåååå. Han var vel søt! Og lege, ryktes det. Maltas beste parti har altså tatt turen til Sverige for å nynne kokett til smektende middelhavs-gitartoner. Dette er absolutt blant kveldens bedre låter så langt. Det finnes absolutt verre ting i verden enn søte, harmløse menn som spille ukulele og akustisk bass. Faktisk så trenger vi flere sånne.

10. Russland: Dina Garipova, "What If"
Det er godt å se at Russland har pensjonert de tannløse bestemødrene og i stedet satset på en vakker ung dame til å forsvare landets ære i Sverige. Dina er en sval vårbris iført kjole fra norske Cecilie Melli og synger mykt og flørtende. Sceneshowet er enkelt og smakfullt og deilig fri for heseblesende synkrondans. Men låta er liksom litt for tam og snill. Den hadde passet ypperlig på et Disney-soundtrack, men i Eurovision blir den nok litt for blodfattig.

11. Tyskland: Cascada, "Glorious"
Konkurransens puppemodell leverer en udiskutabel terningkast 1-låt. Cascada byr på slitsomme beats som kun hadde slått an på Tryvann for en uke siden, og en engelskuttale som hører hjemme i Øst-Berlin under den kalde krigen. Og tydeligvis har Eurovision-reisen hennes vært så glamorøs at hun har begynt å bæsje silke og paljetter.

12. Armenia: Dorians, "Lonely Planet"
Disse gutta strør om seg med Zeppelin-referanser uten at det hjelper dem nevneverdig. På noen som helst måte. Jeg leter og leter etter noe positivt å si om denne kvasi-rockelåta som angivelig er skrevet ved hjelp av et av medlemmene i Black Sabbath. Jeg tenker.. og tenker.. Ja! Vokalisten har fint, blankt hår.

13. Nederland: Anouk, "Birds"
Næmmen se! Grinete, pesudo-punkete, "Nobodys Wife"-remjende Anouk har blitt voksen. Og siden sist har hun tatovert på seg en genser. Og tonet ned stemmen sin. Det kler hun, og hun kler låta. Dette er en stilfull Joni Mitchell-flørt med en liten dæsj patos. Og det er deilig med et musikalsk pusterom oppi alt gnålet.

14. Romania: Cezar, "It's My Life"
Samtidig, et annet sted i all galskapen! Cezar er selve legemliggjøringen av Dracula, Diamond Go-Go Bar-versjonen. Men han er unektelig en dyktig sanger til tross for den enerverende falsetten. Jeg liker veldig godt at han er en rumener som flørter med Transylvania-myten, og står midt oppi noe som ser ut som en.. lunge? Artig med dansende røde blodlegemer i forgrunnen.  

15. Storbritannia: Bonnie Tyler, "Believe in Me"
Her har vi ei dame som har nytt svært godt av at Se&Hør har delt ut lusekofter til alle "norgesvenner" gjennom flere decennier. Dama har stemme som en (hes) el-gitar og utseende som en rockebestemor, men går ikke av veien for å stille opp i verdens største paljettsirkus. Selv om det kun er for å promotere sin kommende plate. Låta er en ålreit pop-ballade, men ikke særlig minneverdig.

16. Sverige: Robin Stjernberg, "You"
Vertslandet er åpenbart ikke særlig interessert i å arrangere Eurovision to år på rad, hvis ikke hadde de aldri sendt dette håpløse, idolvinnerlåt-stinkende makkverket. Robin Stjernberg har tydeligvis instisert på å ha kveldens høyeste hår og mest boyband-aktige fremtoning. Og kjære Mor til alt som er godt og hellig: gi den hvite dressen tilbake til de greske strandplayboyene. Bak scenen et sted leter de etter varemerket sitt. 

17. Ungarn: ByeAlex, "Kedvesem"
Prozac i musikkform. Både låt og sceneshow gir en nummende følelse, og jeg føler at jeg hallusinerer når alle disse fargene danser over skjermen i bakgrunnen. Jeg tror faktisk jeg ble litt høy på dette, for er det ikke litt merkelig sjarmerende? Og hva betyr egentlig "kedvesem"?

18. Danmark: Emmelie de Forest, "Only Teardrops"
"Jo, mamma, jeg VIL ha på meg denne kjolen selv om den er revet opp nedentil, og jeg vil IKKE ha på meg de stygge skoene du har kjøpt til meg, og jeg VIL se ut som et vandrende sminkeskrin, og jeg SKAL vinne Eurovision selv om låten min bare består at ett ENESTE riff. Og NEI NEI NEI!! Jeg NEKTER å gre håret mitt. For tenk!!"
Fint fløytespill, da. 

19. Island: Eythor Ingi, "Ég À Líf"
Mannen som min mor allerede har utropt som kveldens kjekkeste er en rutinert sanger, og det høres. Dette er en islandsk sviske med pondus og nerve, og jeg tar meg i å bli smått grepet mens jeg drømmer om å ri gjennom karrig landskap på islandshest. Jeg kjener også på en sterk trang til å rope "gi mannen en hammer! Og en rolle i Thor 2!"  

20. Aserbajdsjan: Farid Mammadov, "Hold Me"
Farid gjennomfører til ståkarakter uten å gå på trynet i den klamme følelsesgjørma. Men flørteblikket blir litt for kamerasøkende, og publikumsfrieriet litt for instiserende. Akrobaten inne i glassburet kunne for øvrig holde seg opp-ned imponerende lenge uten å falle.  

21. Hellas: Koza Mostra feat. Agathon Iakovidis, "Alcohol is Free" 
Hellas trenger turister, og de trenger dem nå! Men de bør ta høyde for at de kan bli svært grinete når de ankommer Kos og oppdager at alkoholen faktisk ikke er gratis. Men de skal ha for glød, livsglede og pur entusiasme. De skal ha poeng for å være offensive. Og smått selvironiske. Men hva skjer med kiltene? Og Converse-skoene? Og sveisen som Thomas Seltzer for lengst har perfeksjonert? Kveldens soleklare vinner i kategorien "etno-trash". 

22. Ukraina: Zlata Ognevitch, "Gravity"
I disse Game of Thrones-tider skulle det bare mangle at et av deltakerlandene stiller med en vaskeekte kjempe på scena. Dessverre er hans rolle over allerede etter ti sekunder, og tilbake står en ukrainsk amasone i åletrang kjole som knapt gir bevegelsesfrihet nok til de absurde håndbevegelsene hun konstant griper til for å understreke at dette er storslått og gripende. 

23. Italia: Marco Mengoni, "L'Essenziale"
Ah. Endelig litt lengsel og smerte, følelser og amore. Hvis kjære Marco hadde vært litt mindre stolpete i sin opptreden, så kunne dette kanskje vært noe. Men dessverre blir det altfor for kjedelig og intetsigende. Særlig siden modulasjonen kom allerede etter et halvt minutt. 

24. Norge: Margaret Berger, "I Feed You My Love"
På en dag som denne er det helt innafor å heie på seg sjæl, særlig siden Norge faktisk stiller med den beste låta. Dette er frekt og elgegant, og med en tilbakelent cool som samtlige andre deltakerland mangler. Ferdig snakka! Heia Margaret!

25. Georgia: Nodi Tatishvili & Sophie Gelovani, "Waterfall"
Røykmaskin o'hoi! Orkesterballade som instiserer hardnakket på sin egen fortreffelighet. I Eurovision-sammenheng er disse låtene obligatoriske, men sjelden spesielt bra. Koreografien er beint fram irriterende der de glir kokett rundt på scenen før de ender opp i en stiv omfavnelse til slutt. Ja, dette var romantiske saker, gitt.

26. Irland: Ryan Dolan, "Only Love Survives"
Endelig har Irland innsett at de ikke kommer noensomhelst vei med å sende trashpop-spetakkelet Jedward til Eurovision. Men Ryan Dolan er ikke så veldig mye bedre, og han understreker trash-faktoren ved å iføre seg en hylende vulgær skinndress. De tribal-tatoverte muskelbuntene som åler seg rundt i bakgrunnen gjør ikke saken på noen måte bedre. Oh, how the mighty has fallen. Stakkars Irland.

---

Det er nå utrolig hva ørene våre skal finne seg i også, da. Men nå er heldigvis den musikalske delen av showet over, og de som har samvittighet til det kan stemme av hjertens lyst. Ideelt sett havner Margaret på andreplass, så kan vi hylle henne som den moralske vinneren mens vi gleder oss over at NRK får råd til å sende fotball-VM neste sommer.



Heia Margaret! (Bildet er fra semifinalen).

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits