"Time Stays, We Go" - om The Veils' fjerde album

"Now there's no more to love than this", synger gitarist, vokalist og frontfigur i The Veils, Finn Andrews, i eksplosive og fargerike "Through the Deep Dark Wood" på bandets fjerde album. Og jeg tror han har rett. I et drøyt tiår har bandet med røtter både i England og på New Zealand levert noen av de mest interessante bidragene til den engelske indiescenen. Og nesten like lenge har jeg vært en hengiven fan med et glødende engasjement og bankende hjerte for deres fengende melodier, barokke arrangementer, finstemte gitarharmonier og ikke minst Finn Andrews' enigmatiske uttrykk og overjordisk vakre stemme. I forrige uke kom endelig fjerdeplaten, Time Stays, We Go, etter en fire år lang (og tidvis uutholdelig) ventetid.

Til tross for utallige gode kritikker og gjetord om deres strålende live-opptredner, så har det aldri tatt helt av for The Veils. I stedet har de bygget en solid undergrunnskredibilitet, noe som har fått selveste NME til å referere til dem som "quite possibly the most underrated band on the planet". Deres solide andreplate Nux Vomica fra 2006 figurerer stadig på lister over de beste "glemte" platene fra det siste tiåret, og bandet har aldri helt klart å oppnå den suksessen de fortjener. Men til gjengjeld har den en svært dedikert fanbase som har ventet med lengsel og smerte på deres nye plate, og kanskje er det nå Finn Andrews' tur til å virkelig løftes frem i lyset som den usedvanlige låtskriveren han er. Time Stays, We Go er spilt inn i Laurel Canyon i California og er den første platen de gir ut på eget plateselskap, Pitch Beast Records. Lydbildet er umiskjennelig The Veils, men det californiske ørkenlandskapet har satt sitt fingeravtrykk på flere av låtene, for her finnes både hammond-orgel og mariachihorn. The Veils har allerede bevist hvem de er, og på den nye platen bringer de sitt karakteristiske uttrykk videre.

Tematisk har The Veils alltid likt å danse med de Store Tingene i livet. Kjærligheten, Døden, Livet og Tiden er gjennomgangstemaer i deres univers, og alle platene har til felles at de tar for seg melankolske og dystre temaer. Spennet er stort, for The Veils byr på både såre klagesanger og storslått gotikk. Åpningslåten "Through the Deep Dark Wood" er en kraftfull følelsesorgie, en danse macabre hvor Finn Andrews' såre og androgyne stemme kommer til sin rett. Dette er også en av platens få rendyrkede rockelåter, og sender tankene til PJ Harveys Stories from the City, Stories from the Sea. Gotikken forsterkes i "Candy Apple Red" som påkaller en David Lynch-aktig melankoli med sin elegiske nerve og subtile gitartoner, noe som fortsetter i den lunefullt timede "Dancing with the Tornado". Noen av de beste låtene på platen er imidlertid de som tar tempoet et par hakk ned. "Birds" er en av de fineste balladene jeg har hørt hittil i år, med sitt iboende mørke, smektende melodilinje og enkle lydbilde. Indiegitarene spiller hovedrollen sammen med Finn Andrews stemme, og resultatet er sublimt. "The Pearl" er også nydelig i all sin enkelhet, og Andrews kanaliserer Conor Oberst på en kledelig måte. Platen avslutter med den vakre Nick Cave-flørten "Out from the Valley & Into the Stars" - en gripende låt drapert i subtile øyeblikk av skygger og mørke. Finn Andrews beviser nok en gang at han er den ultimate frontfigur, med sin underfundige tilstedeværelse og uforglemmelige vokal. De øvrige bandmedlemmene må imildertid ikke glemmes. Sophia Burn (bass), Raife Burchell (trommer), Daniel Raishbrook (gitar), og det nyeste medlemmet Uberto Rapisardi (hammond-orgel) bidrar gjennom hele platen med et rikt og sammensatt bakteppe for Andrews sanger. Kjempepluss for kul kvinnelig bassist med ditto kult navn!

Med Time Stays, We Go demonstrerer The Veils at de fremdeles er på høyden av sin musikalske kreativitet. De er trofaste mot sitt musikalske identiet, men våger samtidig å utfordre denne. Om inspirasjonen innspillingsstedet Laurel Canyon hadde på fjerdeplaten, sier Andrews "I liked the idea of Roy Orbison having a weird day out in the desert with The Stooges". Hadde jeg lest denne kommentaren før jeg hørte platen, så hadde jeg muligens blitt noget nervøs. I stedet gleder jeg meg over innfridde forventninger og en plate full av atmosfæriske låter med den karakteristiske Finn Andrews-signaturen. 

Jeg har forresten mast om The Veils tidligere. Teksten om deres fantastiske låt "Lavinia" kan leses her.

 

The Veils fremfører The Pearl live i Abbey Road Studios i London tidligere i år.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits