"Time Stays, We Go" - om The Veils' fjerde album

"Now there's no more to love than this", synger gitarist, vokalist og frontfigur i The Veils, Finn Andrews, i eksplosive og fargerike "Through the Deep Dark Wood" p bandets fjerde album. Og jeg tror han har rett. I et dryt tir har bandet med rtter bde i England og p New Zealand levert noen av de mest interessante bidragene til den engelske indiescenen. Og nesten like lenge har jeg vrt en hengiven fan med et gldende engasjement og bankende hjerte for deres fengende melodier, barokke arrangementer, finstemte gitarharmonier og ikke minst Finn Andrews' enigmatiske uttrykk og overjordisk vakre stemme. I forrige uke kom endelig fjerdeplaten, Time Stays, We Go, etter en fire r lang (og tidvis uutholdelig) ventetid.

Til tross for utallige gode kritikker og gjetord om deres strlende live-opptredner, s har det aldri tatt helt av for The Veils. I stedet har de bygget en solid undergrunnskredibilitet, noe som har ftt selveste NME til referere til dem som "quite possibly the most underrated band on the planet". Deres solide andreplate Nux Vomica fra 2006 figurerer stadig p lister over de beste "glemte" platene fra det siste tiret, og bandet har aldri helt klart oppn den suksessen de fortjener. Men til gjengjeld har den en svrt dedikert fanbase som har ventet med lengsel og smerte p deres nye plate, og kanskje er det n Finn Andrews' tur til virkelig lftes frem i lyset som den usedvanlige ltskriveren han er. Time Stays, We Go er spilt inn i Laurel Canyon i California og er den frste platen de gir ut p eget plateselskap, Pitch Beast Records. Lydbildet er umiskjennelig The Veils, men det californiske rkenlandskapet har satt sitt fingeravtrykk p flere av ltene, for her finnes bde hammond-orgel og mariachihorn. The Veils har allerede bevist hvem de er, og p den nye platen bringer de sitt karakteristiske uttrykk videre.

Tematisk har The Veils alltid likt danse med de Store Tingene i livet. Kjrligheten, Dden, Livet og Tiden er gjennomgangstemaer i deres univers, og alle platene har til felles at de tar for seg melankolske og dystre temaer. Spennet er stort, for The Veils byr p bde sre klagesanger og storsltt gotikk. pningslten "Through the Deep Dark Wood" er en kraftfull flelsesorgie, en danse macabre hvor Finn Andrews' sre og androgyne stemme kommer til sin rett. Dette er ogs en av platens f rendyrkede rockelter, og sender tankene til PJ Harveys Stories from the City, Stories from the Sea. Gotikken forsterkes i "Candy Apple Red" som pkaller en David Lynch-aktig melankoli med sin elegiske nerve og subtile gitartoner, noe som fortsetter i den lunefullt timede "Dancing with the Tornado". Noen av de beste ltene p platen er imidlertid de som tar tempoet et par hakk ned. "Birds" er en av de fineste balladene jeg har hrt hittil i r, med sitt iboende mrke, smektende melodilinje og enkle lydbilde. Indiegitarene spiller hovedrollen sammen med Finn Andrews stemme, og resultatet er sublimt. "The Pearl" er ogs nydelig i all sin enkelhet, og Andrews kanaliserer Conor Oberst p en kledelig mte. Platen avslutter med denvakre Nick Cave-flrten "Out from the Valley & Into the Stars" - en gripende lt drapert i subtile yeblikk av skygger og mrke. Finn Andrews beviser nok en gang at han er den ultimate frontfigur, med sin underfundige tilstedevrelse og uforglemmelige vokal. De vrige bandmedlemmene m imildertid ikke glemmes. Sophia Burn (bass), Raife Burchell (trommer), Daniel Raishbrook (gitar), og det nyeste medlemmet Uberto Rapisardi (hammond-orgel) bidrar gjennom hele platen med et rikt og sammensatt bakteppe for Andrews sanger. Kjempepluss for kul kvinnelig bassist med ditto kult navn!

Med Time Stays, We Go demonstrerer The Veils at de fremdeles er p hyden av sin musikalske kreativitet. De er trofaste mot sitt musikalske identiet, men vger samtidig utfordre denne. Om inspirasjonen innspillingsstedet Laurel Canyon hadde p fjerdeplaten, sier Andrews "I liked the idea of Roy Orbison having a weird day out in the desert with The Stooges". Hadde jeg lest denne kommentaren fr jeg hrte platen, s hadde jeg muligens blitt noget nervs. I stedet gleder jeg meg over innfridde forventninger og en plate full av atmosfriske lter med den karakteristiske Finn Andrews-signaturen.

Jeg har forresten mast om The Veils tidligere. Teksten om deres fantastiske lt "Lavinia" kan lesesher.

The Veils fremfrer The Pearl live i Abbey Road Studios i London tidligere i r.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, sprknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler p fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Ogs er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits