"Bloody awful poetry" - om litterære kvaliteter i The Smiths' tekster

Det finnes noen låtskrivere hvis tekster har en markant litterær kvalitet, som om de kunne blitt sydd sammen til én helhet og gitt ut i bokform. Morrissey, vokalist og frontfigur i 80-tallsbandet The Smiths, er en av disse. At han er en stor lyriker og tekstforfatter er en ubestridt sannhet, også blant de som misliker ham av prinsippielle årsaker. For han er unektelig en av de løseste kanonene på dekk i engelsk kulturliv. Men for sin unike evne til å komponere solide rockelåter med tekster som burde kommet med referanselitteratur fortjener han all verdens respekt. Han har i hvert fall min.

The Smiths entret den engelske indie-scenen med sitt selvtitulerte debutalbum i 1984, og markerte dermed slutten på en era dominert av synth-dreven new wave. Deres gitardrevne rock har dessuten hatt sterk innflytelse på den etter hvert så tradisjonsrike sjangeren britpop. Men det er tekstene som mer enn noe annet har definert The Smiths som band, for når man hører en av deres tekster, så vet man at det ikke kan være noen andre enn The Smiths. Det er mange som har forsøkt å kopiere Morrisseys stil, men de ender som regel opp med å fremstå som klønete lommetyver. For kun Morrissey kan skrive noe så tilbakelent kunstferdig som dette: "Hand in glove, the sun shines out of our behinds. No, it's not like any other love. This one is different - because it's ours" ("Hand in Glove"), eller dette: "It took a tattooed boy from Birkenhead to really really open her eyes" ("What She Said").

Det som gjør Morrissey unik som låtskriver er at han tenker som en forfatter når han skriver tekster, og vektlegger sted, tilhørlighet og opprinnelse. Han benytter seg av hyppige kulturelle og geografiske referanser for å plassere låtene i tid og rom. Språket er fullt av nord-engelske ord og vendinger, og hjembyen Manchester får stadig gjennomgå på ulike måter: "Belligerent ghouls run Manchester schools. Spineless swines, cemented minds" ("The Headmaster Ritual"). Etter hvert som Morrissey i løpet av karrieren fjernet seg mer og mer fra sitt nord-engelske opphav, ble språket hans også mer generisk engelsk.

Det som har inspirert Morrissey mer enn noe annet er litteratur, noe han selv refererer til i flere av sine tekster: "There's more to life than books, you know. But not much more" ("Handsome Devil"). Og av og til tyr han til et meta-perspektiv: "I didn't realise you wrote such bloody awful poetry" ("Frankly, Mr. Shankly"). De litterære referansene gjennomsyrer hele The Smiths' portefølje, og det kan virke som om Morrissey har trålet seg gjennom hundrevis av klassikere på jakt etter fraseringer han kan gjøre til sine egne ved å krysse dem med sylskarp og edgy rock. Han siterer fra verdenslitteraturen med stålkontroll og snert uten at det virker pretesiøst og påtatt. Det ene øyeblikket siterer han fra George Eliots Middlemarch: "I am the son and heir of nothing in particular" ("How Soon is Now?"), og i det neste namedropper han Keats, Yeats og Wilde: "Keats and Yeats are on your side while Wilde is on mine" ("Cemetry Gates"). I sistnevnte låt ser han også seg selv i sammenheng med Oscar Wilde, en forfatter han etter alt og dømme har et helt spesielt forhold til. Slik dropper han også noen subtile hint som sitt eget liv, men Morrissey er en gåtefull mann som aldri deler for mye.

Et av Morrisseys virkelige mesterverk, samt en av de aller beste låtene fra 80-tallet, er "There is a Light that Never Goes Out". Her viser han lyriske muskler og gjør en middelmådig historie full av melodrama om til en tekstmessig tour de force. Her finner vi det tragiske side om side med det komiske: "And if a ten-ton truck kills the both of us, to die by your side, well the pleasure - the privilege is mine", romantiske lengsler: "In the darkened underpass I though 'Oh God, my chance has come at last', but then a strange fear gripped me and I just couldn't ask", og ikke minst mystikk: "there is a light that never goes out". Kombinert med The Smiths' fengende melodier og skarpe gitarriff blir til og med banalitetene opphøyd: "Take me out tonight. Oh, take me anywhere, I don't care". Morrisseys univers er ren og skjær rockepoesi.

Mye kan sies (og har blitt sagt) om Morrissey. Det er imidlertid ingen tvil om at han er en begavet pop-lyriker som på begynnelsen av 80-tallet skapte sitt helt eget språk. Det er nettopp tekstene som på mange måter definerte selve idéen bak The Smiths' musikalske prosjekt, og ble for tusenvis av fans en måte å se verden på.

Oh, for the love of Wilde!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits