"Oz the Great and Powerful" (2013) - nesten magisk

Spiderman-regissør Sam Raimi beveger seg ut på tynn is nå. Med Oz the Great and Powerful tolker han flere av Oz-forfatter L. Frank Baums tekster, og forsøker å gi oss historien forut for begivenhetene som finner sted i Victor Flemings høyt elskede The Wizard of Oz fra 1939. Han beveger seg dessuten inn i et visuelt landskap som oser av Tim Burton-estetikk. Mye er altså lånt når Raimi bestreber seg på å skape en moderne klassiker. Og han lykkes bare halvveis.

Vi er i mellomkrigstidens Kansas. Oscar "Oz" Diggs (James Franco) er en karismatisk sjarlatan med et godt øye til damene og en drøm om å bli en slags krysning mellom Harry Houdini og Thomas Edison. Han er tryllekunstner ved et omreisende sirkus, og har et høyt forbruk av kvinnelige assistenter som han sjarmerer med spilledåser og dramatiske familiehistorier. Etter å ha sjarmert én kvinne for mye, rømmer han i en luftballong og transporteres til det magiske landet Oz via en hissig tornado. Her blir han umiddelbart satt til å oppfylle en profeti om at en mektig trollmann som bærer verdenens navn skal komme og redde Oz' folk fra den Onde Heksa. Den gode heksa Theodora (Mila Kunis), som er den første han møter i Oz, tror nemlig at han er den sagnomsuste trollmannen. Søsteren Evanora (Rachel Weisz) er mer skeptisk, og Oz selv er heller ikke overbevist om at han er den bebudede redningsmannen. Blendet av landets rikdommer og løftet om at tronen skal bli hans, går han med på å gjøre et forsøk likevel.

Siden Raimis film er produsert av Disney, og siden Warner Brothers fortsatt sitter på rettighetene til originalen, så forekommer kun sporadiske referanser til Flemings film fra 1939. Borte er Dorothy, rubinskoene, løven, blikkmannen og fugleskremslet. Tilbake står trollmannen, heksene og den gule mursteinsstien. Vi er riktignok langt fra Kansas, men det originale Oz-universet virker litt utvannet i Raimis film. Nevnte mursteinssti skal imidlertid behørig begås gjennom de drøye to timene filmen varer, og vi følger den antatte trollmannens reise gjennom velkjente steder som Smaragdbyen, Porselenslandsbyen og Den Mørke Skogen. Som følgesvenner i jakten på den onde heksa, har han det obligatoriske snakkende Disney-dyret Finley (Zach Braff) og en levende porselensdokke (Joey King). Etter hvert slutter den tredje av heksesøstrene, Glinda (Michelle Williams), seg til reisefølget, og Oz får hendene fulle med å finne ut hvem som er gode, hvem som er onde, og ikke minst hvor god han selv egentlig er.

Raimis' Oz er en visuell triumf. Filmen er et Tim Burton-inspirert fyrverkeri i rødt, gult og grønt, og hvor enn vår hovedperson snur seg, blir han møtt av sublime landskap drapert i solsikker og pioner, krystallklare bekker og strålende palasser. Smaragdbyen gnistrer og Porselensbyen er vever. Oz er et land hvor til og med det stygge er vakkert. Men som alltid er det ikke nok med bare et pent ytre.

Hvor god man liker Oz the Great and Powerful er, har en sterk sammenheng med hvor godt man liker Franco-faktoren. James Franco er påtakelig sleip som Oz, men et skjevt smil og en tvetydig sjarme som gjør at man aldri helt vet hvor man har ham. Han trekker blomsterbuketter ut av skjorteermet i det ene øyeblikket, mens han forsøker å vri seg unna romanser som han selv har satt i gang i det neste øyeblikket. Men mesteparten av tiden fremstår han smått uinspirert, og ender opp med å fremstå akkurat litt for usympatisk. Visstnok takket både Robert Downey Jr og Johnny Depp nei til rollen som Oz. Det er synd, for begge disse hadde nok kunnet tilført karakteren mer dybde og troverdighet. Og ikke minst en uovertruffen karisma som Franco dessverre mangler i sin tolking av Oz.

Castingen av de tre heksene er god på papiret, men fremstår som en smule shizofren når det viser seg at de også er søstre. For de er så hinsides ulike. Rachel Weisz gjør alltid en solid figur, og er god som den lunefulle Evanora. Men så er hun så gjennomført engelsk at ethvert slektskap med de andre to heksene umiddelbart (og nødvendigvis) betviles. Mila Kunis, som viste fine takter med Black Swan fra 2010, har en stri tørn som den yngste heksa, og ender opp med å lene seg mye på effekten av sine store uttrykksfulle øyne. Særlig når disse fylles opp med tårer. Michelle Williams, på sin side, har for lengst bevist at hun er en strålende skuespillerinne. Likevel slår hun meg som et noe merkelig valg til rollen som den helgen-snille Glinda. Hun gis lite å spille på, og later til å ha sin fulle hyre med å leve ut sin indre prinsessedrøm iført hvit sateng, paljetter, fjær og en slags Art Deco-krone. Alle de tre heksene sliter med å nå skikkelig frem til sitt publikum, men deres iboende skuespillerkvaliteter hindrer dem i å falle fullstendig igjennom. Intensjonene er helt sikkert gode, men alle tre stivner nok litt i møte med en greenscreen.

Oz the Great and Powerful har en tittel som bærer lovnader om noe stor. Resultatet er både inntagende og vakkert, men lider under mangelen av dybde. Skuespillerne leverer under par av hva de er gode for, og den gule mursteinsstien virker til tider litt for lang. Selv om det visuelle er blendene, så ble jeg bare semi-fortryllet.

 

Denne teksten ble først publisert på Filmamasoner.




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits