Den subjektive historien - om "The Sense of an Ending" av Julian Barnes

Det er noe med disse bøkene som man tror man har skjønt hva handler om, men så viser den seg å handle om noe helt annet. Julian Barnes' The Sense of an Ending er en slik bok. Noe som først fremstår som en gammel manns erindringshistorie, viser seg i stedet å handle om historie i seg selv. Og minner. Og hvordan disse to kan påvirke hverandre. 

På knappe 150 sider forteller Barnes om Tony Webster, en pensjonert mann som sitter i sin leilihet i London og tenker tilbake på skoletiden på 60-tallet, vennene han hadde, og sin første kjæreste Veronica. I bokas første del forteller han om hvordan han og kameratene møtte den svært intelligente Adrian Finn, og hvordan de lovet hverandre å være venner for alltid. Guttene diskuterte sine ambisjoner og drømmer for fremtiden, og deres eneste frykt var at de ikke skulle ha store ting i vente i livene sine. I retrospekt forteller Tony at frykten deres var forankret i at "Life wouldn't turn out to be Litterature", noe som beskriver deres ungdommelige overmot og naive forventinger til livet. Bokens andre del tar for seg Tonys liv i nåtiden. De siste 40 årene har han levd et liv fjernt fra de forestillingene han hadde som ung. Han har giftet seg, fått barn, skilt seg, og er fornøyd med å leve i en tilværelse fri for andre begivenheter enn sporadiske middager med ekskona. Helt til han mottar et brev fra en advokat om at han har arvet dagboken til Adrian, som døde som 22-åring. Slik innhenter fortiden han, og han må igjen møte mennesker som han selv hevder å ha "skrevet ut av sin historie" for flere tiår siden. Han blir nødt til å konfrontere sin egen historie, og se bakover i tid gjennom tåken av gamle forhold, gleder og fortvilelser. Til slutt tvinges han til å evaluere sitt liv og sine valg på nytt.

Man må lese over halvparten av boka før man forstår at det Barnes gjør med The Sense of an Ending faktisk er å problematisere forholdet mellom historie og minner. For historien kan være subjektiv og formet av våre egne erindringer. Slik skriver vi alle våre egne historier, og minnene våre gjør utgjør et regnskap for hvem vi er og hvordan vi er blitt slik. I Tonys tilfelle har minnene hans forandret historien, og han blir nødt til å rekonstruere sine forhold til vennen Adrian og ekskjæresten Veronica. Veronica, som han hadde et vanskelig brudd med i begynnelsen av 20-årene, hevder Tony selv å ha fjernet fra sine minner. Han fortalte ikke engang om henne til kona si før mange år etter at de ble gift. Nå viser det seg imidlertid at Veronica har spilt en viktig rolle i hans liv, og at valgene han tok som ung mann har hatt ringvirkninger han ikke har kunne ane omfanget av. Det Tony husker og det som faktisk skjedde tilbake på 60-tallet viser seg å ikke være én og samme ting.

Så hva er historie? Kanskje det riktige svaret ble gitt allerede tidlig i boka, under guttenes siste historietime:

-What is history? Any thoughts, Webster?
-History is the lies of the victors, I replied a little too quickly.
(...)
-Finn?
-History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation. 

Adrians svar skal vise seg å være toneangivende for Tonys opplevelse av sin egen historie mot slutten av boka. Etter 40 år blir han nødt til å se i øynene at han delvis har drapert sine minner i løgner, at han ikke alltid har forstått alt korrekt. Faktisk går det opp for ham at man kan skape sin egen fremtid når man er ung, men at man også kan falle for fristelsen til å skape sin egen fortid når man er gammel.

The Sense of an Ending er en tilsynelatende enkel historie, men med dype og komplekse undertoner. Den reflekterer over historie, minner og aldring, og i bakgrunnen ligger visstheten om at alt skal ta slutt en dag. Og før man kommer så langt, så kan man ta inn over seg at det man ender opp med å huske ikke alltid er i tråd med virkeligheten. For dét er helt sant.

The Sense of an Ending sikret Julian Barnes den prestisjetung Man Booker Prize for Fiction i 2011.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits