Bokomslag-vurdering: "The Great Gatsby"

Noen husker kanskje dette innlegget hvor jeg vurderte flere av bokomslagene romanen Dracula har hatt gjennom et drøyt århundre. Nok en gang har jeg tatt på meg de kritiske fashion-brillene for å vurdere historiske bokomslag. Og denne gangen har jeg valgt den kanskje aller største blant de amerikanske klassikerne, nemlig F. Scott Fitzgeralds The Great Gatsby, først publisert i 1925.

 



Omslaget til førsteutgaven fra 1925 er et shizofrent sammensurium av form og farge. En utenomjordisk flapper med katteøyne og fraværende nese gråter grønn syre over noe som ser ut som et post-apokalyptisk New York, eventuelt en fornøyelsespark hvor noe har gått alvorlig galt med strømkretsene. Og hvis man tilter hodet litt til venstre og myser, så kan man ane Gatsbys gule bil som frontkolliderer inn i et fargerikt smøreri uten sidestykke. Men til tross for ymse absurditeter er det likevel dette som har blitt det klassiske Gatsby-omslaget. Selv om det ser mer ut som en dystopisk fremtidsroman enn en historie fra The Roaring Twenties i USA.

 

Auda. En karikaturtegner på steroider har tydeligvis fått fritt spillerom. Hvem som er hvem på dette katastrofale omslaget er umulig å tenke seg da alle ser ut som karakterer fra en grafisk roman om et mord på et gods i Cornwall. Det er forresten han ytterst til høyre med det røde slipset, Mr. S. Leazy, som er morderen. Han dreper damen med den hvite hatten etter en spesielt intens og høypulsfremkallende runde med Scrabble, hvor de ikke greide å komme til enighet om hvorvidt egennavn var tillatt. Drapsvåpnet gjemmer han i den røde bøttehatten til sin elskerinne Josephine. Men alt dette kommer en dårlig tegnet utgave av Poirot til å avsløre så snart han ankommer åstedet. 

 

The Great Gatsby møter Biltemakatalogen i dette omslaget som definitivt hadde tålt å være mer kunstnerisk og mindre katalog-aktig. Og det hjelper ikke med den krampe-elegante mannen som lar venstrebeinet dingle kokett utenfor bildøren mens han nonchalant lar seg avfotografere i en positur som i beste fall sender tankene til portretter av den engelske kongefamilien fra mellomkrigstida. I verste fall er det bare et helt adekvat fotografi som illustrerer det uutalte kjærlighetsforholdet mellom en Mann og hans Bil. 
Ordene "simplified edition" nederst i høyre hjørne svir for øvrig mer i øynene enn skitten eksos. 

 

Sigarettpakke!

 

Hjelpes! Det eneste som mangler på dette episke makkverket av et bokomslag er ordene "for dummies" rett under tittelen. Dette er så billig og vulgært som det kan få blitt, noe som utelukkende kommer av at det er fullstendig umulig å få splattereffekt i kontrasterende farger til å fremstå som noe i nærheten av smakfullt. Og som om ikke det var nok, så skjendes omslaget ytterligere av at prisen er trykket i høyre og venstre hjørne. Både i pund og dollar, må vite. Man har altså ikke gått av veien for å distribuere dette horrible Pollock-inspirerte sølet på to kontinenter. Ironisk nok kaller forlaget som har publisert boka seg for Thinking. Det burde de ha gjort mer av før de lot dette omslaget gå i trykken.

 

Dette er pent. Jeg liker den kubistiske stilen og det skjelmske "jeg har en mørk og skummel hemmelighet du bare kan drømme om å få høre"-blikket under hattebremmen. Men likevel blir dette fullstendig feil på et Gatsby-omslag. Fra halsen og opp er det bare godhet, med unntak av den lite tidsriktige frisyren. Fra halsen og ned er det gresk statue drapert i Keira Knightleys kjole fra Atonement, men med Anne Hathaways uheldig aksentuerte brystvorter på årets Oscar-utdeling som blikkfang. Det blir rett og slett for mye mindfuck.

 

 

Dels kioskroman, dels Anne fra Bjørkely, men mest Robert Redford som tar seg en røykepause under innspillingen av 1974-versjonen av The Great Gatsby. Foran et engelsk gods og ikke et amerikansk herskapshus på Long Island. Iført en engelsk lords avlagte festantrekk og et overklasse-hovent ansiktsuttrykk. Det ville vært mye mer passende med en mann i "cool beautifiul shirts" (som det heter i boka) og en mer enigmatisk og uutgrunnelig fremtoning. Gi i det minste mannen en hatt! For dette er rett ut stygt.

 

Tintin er på vei mot Soria Moria slott i denne semi-vellykkede Hergé-parodien. Nå gjelder det bare å finne en båt før en liten armé med Ivo Caprino-troll tar ham igjen.

 

Husker du Pantene Pro V-reklamen fra 90-tallet med den oppskriftsmessig vakre kvinnen som kaster dramatisk på sitt våte hår etter å ha badet i en foss i tropiske omgivelser? Det er inspirasjonskilden for dette bokomslaget. 

 

Ah, sublimt. Som en 1920-talls Art Deco-tapet. Brått får jeg lyst til å pusse opp stua og holde dekadente champagnefester med høy sigarføring og kjoler med lave liv. Utsøkt!

3 kommentarer

Slotten

11.03.2013 kl.23:39

Den siste der var deilig! Synes forsåvidt bokdesign generelt, og på vintage-romaner spesielt, er blitt veldig imponerende i det siste. Kanskje er det fysisk formats siste krampetrekninger, men jeg elsker det.

indiehjerte

12.03.2013 kl.16:44

Slotten: Den siste har jeg faktisk kjøpt den til en venninne i bursdagsgave, og den er helt fantastisk. Hardback med gullmotivet preget inn i omslaget. Skulle gjerne hatt den selv, men er allerede stolt eier av TO slitne paperback-utgaver.

Marita

19.03.2013 kl.20:47

Og det er jeg som var den heldige mottaker av denne perlen av en innbundet trykksak! Bra innhold også, forresten.. ;)

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits