Hjerte smerte - om "Heartthrob" og tenåringsprosjektet til Tegan and Sara

Tegan and Sara, de canadiske tvillingene som ble oppdaget av Neil Youngs manager som 13-åringer, er ute med sitt sjuende album, Heartthrob. Deres omfattende låtkatalog har hittil vært dominert av melodisk, skarp, edgy og tidvis angstfylt indiepop, men på den siste platen nikker de tilbake til den musikalske tradisjonen fra sin egen (og min) ungdomstid. Inspirasjonen for Heartthrob er popidolene fra 90-tallet og de intense og stormende følelsene som preget ungdomstiden. Resultatet er en plate med klare referanser til fengende tenåringspop, men med smartere undertoner enn det vi husker fra den glatte studiopopen til Britney Spears. Hadde jeg vært tenåringsmor, så er dette musikken jeg hadde håpet avkommet ville hørt på i stedet for masseproduserte, kjønnsløse popkonstruksjoner som Justin Bieber og One Direction.

I en verden hvor musikklistene domineres av pop er det synd at Tegan og Sara fortsatt er relativt lite kjent. Riktignok har de for lengts oppnådd internasjonal suksess, først og fremst med So Jealous fra 2004, men de har likevel klart å styre klar av mainstream-stempelet med sine karakteristiske indiepop-sound og sterke vokal. På Heartthrob beveger de seg inn i et musikalsk landskap som de i utgangspunktet egentlig ikke har de sterkeste tilknytningene til, men som de likevel evner å gjøre til sin egen. De gjennomgående temaeene på platen er den håpløse kjærligheten, de stormende følelsene som kun kan avfødes i et tenåringssinn, og infantile forhold som er langt fra perfekte. Det er bittersøt hjerte-smerte i alle låtene, noe Tegan and Sara effektivt formilder ved å ty til velbrukte klisjeer i tekstene. Elegiske, piano-baserte "Fool for love" gir tekstmessige assosiasjoner til The Cardigans' "Lovefool", og tar samtidig tempen på de gemene Britney Spears-balladene fra årtusenskiftet. Det mangler altså ikke romantiske plattheter ("there's nothing love can do"/"go if you want, I can't stop you"), instiserende trass ("I'm not your hero") og tenåringsnaivitet ("First time I saw yor face I knew I was meant for you"). Spesielt "Love They Say" er en søt og melodiøs synth-preget låt som kanaliserer den engelske jentegruppa All Saints, og er dermed kjent materie for oss som la tenårene bak oss for snart et tiår siden. Her er det rikelig med næring for ens indre tenåring, og "oss-mot-verden"-tåken ligger tykk som grøt.

Tenåringsnaiviteten er en fellesnevner for de fleste låtene på platen. Men Tegan and Sara gjør det med mer dybde, innsikt, intelligens, og ikke minst erfaring enn det som var normen for boybandene som herjet på 90-tallet. De er 32 år gamle, og har dermed den nødvendige avstanden til temaene de tar opp. Og ikke minst de samme populærkulturelle referansene som jeg har fra min egen ungdomstid. Og det er kanskje derfor Heartthrob treffer så godt. Tegan and Sara sørger også for å beholde sin egen karakteristiske signatur i låtene sine. Riktignok har indie-gitarene blitt tonet ned til fordel for mer synth, men likevel er låtene umiskjennelig Tegan and Sara, og de glemmer aldri det musikalske landskapet de egentlig hører hjemme i. I "Goodbye, goodbye" møter 80-tallspopen The Strokes i et suggerende refreng som dukker opp allerede etter 30 sekunder. Førstesingelen "Closer" sitter som et skudd, og er kanskje den enkeltlåta som er mest indie og mest Tegan and Sara med sitt fengende refreng og tydelig seksuelt ladede tekst: "all you think of lately is getting underneath me". Dette er åpenhjertig soveromsintimitet som kan virke litt kalkulert, men det er viktig å huske at tvillingsøstrene skriver alle låtene sine selv. Det tidvis polerte mainstream-preget er altså gjennomgående autentisk og ekte, og Tegan and Sara eier hvert eneste ord.

Heartthrob ville garantert appellert til meg da jeg var tenåring. Og den appellerer til meg nå. De fengende poplåtene gjør meg dessuten litt nostalgisk, for de minner meg om en svunnen tid - en tid da jeg så på Dawson's Creek og syntes at Leonardo DiCaprio var den fineste i verden.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits