Oscar-betraktninger, del 2: Resultatet

Da var årets Oscar-utdeling overstått, og tusenvis av motejournalister jobber nå på spreng med å dele ut ros og ris til kleshengerene som skred opp den røde løperen foran the Dolby Theater i Hollywood i natt. Jeg for min del velger å legge mer enn bare mote til grunn for en liten oppsummering av nattens begivenheter:

  • Kveldens minst overraskende Oscar gikk til Daniel Day-Lewis for hovedrollen som Abraham Lincoln i, nettopp, Lincoln. På første rad i Dolby Theater kunne ikke Bradley Cooper gjøre annet enn å forbanne sin uflaks over å ha havnet i samme felt som prisgrossisten Day-Lewis den (sannsynligvis) eneste gangen han skulle få en Oscar-nominasjon. Men hadde ikke Day-Lewis slått ham, så hadde Joaquin Phoenix gjort det. Forhåpentligvis har Cooper nå lært at han må slutte å kaste bort talentet sitt på slapstick-vulgariteter som the Hangover hvis han vil opp og frem blant fiffen i Hollywood.
  • Kveldens nest minst overraskende Oscar gikk til Michael Hanekes Amour for beste fremmedspråklige film, og Kon-Tiki-folket måtte se seg slått. De tok det med en etter sigende stoisk fatning, og klappet ærbødig. Deretter erklærte de på Spellemann-aktig vis at de skulle "vinne festen", nusselig uvitende om at Vanity Fairs Oscar-nachspiel ikke er en event man bare "vinner" sånn helt uten videre. Om ikke annet fikk Agnes Kittelsen anledning til å vise seg frem i et særdeles smukt lilla hylster signert den norske designeren Nina Skarra.
  • Lincoln må nok, til tross for prisen til Day-Lewis, sies å være kveldens flopp. Kun to priser ble det til forhåndsfavoritten, og Spielberg måtte se prisen for beste regissør havne i hendene på en strålende fornøyd Ang Lee for Life of Pi. Men er ikke sistnevnte mer en effekt-film enn en regi-film? De lærde strides visstnok.
  • Kjære Jennifer "jeg gjør alle mine egne stunts" Lawrence. Søte deg! Tenk at du måtte falle på vei opp til podiet for å hente den velfortjente Oscaren for beste kvinnelige hovedrolle i Silver Linings Playbook, og dermed skape en snakkis som sannsynligvis vil komme opp igjen og igjen. Og igjen. Du er i hvert fall selvskreven i enhver kavalkade over minneverdige Oscar-øyeblikk det neste decenniet. Men når du velger å iføre deg en kjole som ser ut som et smeltende iskrem-tårn, eventuelt en brudekjole på steroider, så kan du i grunnen takke deg sjæl.
  • Heldigvis for Jennifer Lawrence stilte Anne Hathaway i et brystvortefremhevende puppeskjold av en kjole, så da var det heldigvis noe som kunne trekke litt av oppmerksomheten vekk fra det uheldige fallet. Festlige ordspill som "breast dressed" går allerede sin seiersgang i Hollywoods kulørte presse, og twitterkontoen @HathawayNipple har sett dagens lys. Heldigvis kan Anne trøste seg med en gullmann som hun meget fortjent vant for innsatsen i Les Misérables.
  • Hvorfor Adele instiserer på å se ut som en siciliansk mafiaenke på absolutt alle røde løpere har jeg aldri forstått. Og Oscaren for beste låt, "Skyfall", var høyst forutsigbar. Hadde hun egentlig noen konkurrenter?
  • Alicia Vikander, fra både A Royal Affair og Anna Karenina, var fin. Veldig fin. Fantastisk fin, faktisk. Som en sval vårmorgen drapert i Elie Saabs aller fineste iskrystaller.
  • Christoph Waltz har nå klart kunststykket å vinne Oscar for omtrent nøyaktig samme rolle i omtrent nøyaktig samme film av nøyaktig samme regissør to ganger. Og det var beste mannlige birolle denne gangen også, for Django Unchained. Man må bare ta av seg hatten. Ikke minst er dette et soleklart tegn på at denne mannen er klar for nye utfordringer. Hørte du det, Quentin Tarantino? Slipp Waltz ut av din klamme jernhånd og la noen andre regissører få slippe til!
  • Jada, Ben Affleck er helt sikkert en flink og vellykket fyr og dyktig regissør. Han plukker priser som pensjonister plukker molter, og evner i tillegg å ha et velfungerende familieliv med en vakker kone og søte barn. Men jeg forstår ikke hva som gjorde Argo til det helt store på kino i 2012. Annet enn sveisen til Ben i nevnte film, selvfølgelig.

 

Jeg registrerer for øvrig med stor glede og tilfredshet at samtlige av mine skuespillertips fra dette innlegget gikk inn. Hurra!

Ingen faller så grasiøst og billedskjønt som Jennifer Lawrence. Det skal hun ha.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits