Byens larm

Når det dundrer taktfast over hele Oslo sentrum, da er det By:Larm, årets kanskje morsomste festival.
I år ble vi heldigvis spart for de 15 kuldegradene som har forsuret festivalen tidligere, men måtte til gjengjeld holde ut med litervis med slaps og våt snø. Det gjør imidlertid ingenting når man i løpet av fire dager har tilgang til hundrevis av konserter fordelt på flere scener og klubber i Oslo sentrum. Årets opplevelse sto til stjerne i boka og vel så det.

Hvis man kjøper seg By:larm-pass med den hensikt å utelukkende se de kjente og etablerte artistene, så har man misforstått. Moroa ligger i å se så mye forskjellig som mulig og kanskje oppdage noen nye perler. Alternativt kan man finne den konserten på programmet som man har minst lyst til å se, og så gå på den. Undertegnede opplevde lørdagens konsert med Phil T. Rich på John Dee, og fikk dermed slått fast at fordommene var berettiget. Mannen hvis artistnavn burde diskvalifisert ham fra Urørt-finalen, og i hvert fall sikret at han ikke vant, falt ikke i smak. Men nok om det. For det var mange gode opplevelser også.

Torsdagen ble kontrastenes dag. Fra Arlie Mucks, Weezers klønete wannabe-lillebrødre, til Synne Sanden, Urørt-toer og pop/elektronika-gudinne. Sistnevnte kommer antakeligvis til å avansere til en større scene ganske snart, mens førstnevnte bør komme seg av gårde på låtskriverkurs. Fluksens! Hypede Sweden i Wimp-teltet var heller ikke mye å rope hurra for. Det var for så vidt ikke Hamar-bandet Ludvig Moon som spilte på Sentrum Scene heller, til tross for deres voldsomt smittende glød og entusiasme. At de har potensiale er det ingen tvil om, selv om de spilte på en scene som foreløpig er noen nummer for stor for dem. Og Ludvig Moon sto dessuten for kveldens mest klein-absurde utsagn: "Denne låta handler om å skulke gymtimen og drikke brus. Og noen ting som jeg ikke vil komme inn på" (!). Kvelden ble rundet av med "Islands Beck", nemlig Sin Fang som spilte i Kulturkirken Jacob. Kult og stemningsfult fra en tynn mann med tatoverte underarmer.

Fredag ble årets beste By:Larm-dag. Og den begynte i Wimp-teltet med Razika som urfremførte låtene fra sin siste plate. Razikas fengende ska-pop fungerte bra, men å se dem live var i grunnen som å høre på platen. Bergensjentene gjorde det lett for seg selv, men By:Larm-publikumet slukte det rått uansett. Særlig den lille fankubben med Hello Kitty-jakker som sto helt foran. Razika avsluttet med Oslo, deretter var det bare å haste til neste scene - Sentrum Scene og Billie Van. Jeg vil gjerne få benytte denne anledningen til å introdusere uttrykket "kjernekvinne", for det er Billie. Hun demonstrere til gangs at hun kan mer enn å kore for Jonas Alaska og Mikhael Paskalev, for her var det både trøkk og edge. Hun faller litt sammen på de rolige låtene, men de rootsy opp-tempo-låtene er solid gold. Jeg gleder meg til albumet. Fredagsprogrammet fortsatte med en relativt forglemmelig dansk elektronika-artist på Jaeger, før Efterklang fikk avslutte kvelden min i Kulturkirken Jacob. Og for en avlsutning! Stemningsskaperene i Efterklang gikk ikke av veien for å benytte seg av mulighetene det å spille i en kirke byr på. Etter en halvtime hvor de gode melodiene sto i kø, ble siste låt fremført helakustisk. Rett ut gåsehudfremkallende i et dunkelt belyst kirkerom en sen fredagskveld.

Lørdagen bød på et stort spenn. Valgeir Sigurdsson var monotont og kjedelig, og Kid Astray intetsigende. Det første lyspunktet ble saksofonelektronika med Frøy Aagre Electric i kirken, noe jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til. Et minne fra 90-tallet er Sunset Beach på TV2 hvor alt som skulle være romantisk ble plassert foran en bakgrunn av rosa solnedgang, palmer og vibrerende saksofontoner. Dette var noe HELT annet, for jommen var det ikke ganske kult. Den diamentrale motsetningen fant vi i finske Stig, som spilte i Wimp-annexet en halvtime senere. Jeg er usikker på om mannen i pseudo-mariusgenseren og trailercapsen var en ekte eller fiktiv karakter, men eurotrash-rapen på finsk fungerte overraskende bra. Spesielt den drikkelek-aktige sangen "Ryyppy" hvor publikum ble satt til å rope "ryypy" (slurk) og "huikka" (shot) på de rette stedene. Joda, Stig laget fest. Men By:larm-lørdagen tilhørte likevel Mikhael Paskalev som leverte en forrykende avslutning på Rockefeller. Hitene kom som perler på en snor, og både "I spy" og "Jive Babe" genererte både entusiastisk allsang og ukontrollert dans. Hørt i køen på vei ut: "HAN DER skal jeg ha barn med, ass!". Jeg ser definitivt appellen.

Tusen takk for i år, kjære By:Larm! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Frøy Aagre Electric på scenen i Kulturkirken Jacob på By:larms siste dag.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits