Do you hear the people sing? - om sangprestasjonene i "Les Misérables"

Da en så kyndig regissør som Tom Hooper ga seg i kast med musikal-klassikeren Les Misérables, skjøt forventningene mine umiddelbart i været. Og selvfølgelig svikter ikke mannen bak Oscar-grossisten The King's Speech fra 2010. For ingenting er halvveis hos Tom Hooper. Samtlige av skuespillerene måtte inn til audition, og samtlige måtte synge rollene sine live foran kamera i stedet for å mime til forhåndsinnspilt vokal. Sånt kan en stakkars kinogjenger bli nervøs av, men et kvarter inn i filmen var jeg bare opprømt. Selvfølgelig var prestasjonene ujevne, men Hooper oppnådde en autensitet og tilstedeværelse i skuespillerene som han ikke ville fått hvis han hadde satt dem til å mime. I en slik situasjon er gode sangstemmer godt å ha. Vel, dét og autotune

Og hvem var best? Hvem var dårligst? Jeg har vurdert prestasjonene til de ni viktigste rollene.

Jeg starter med de beste:

Hugh Jackman (Jean Valjean)
Da er det altså bevist: Wolverine kan synge. Og han synger rent og klokkeklart nesten hele tiden. Dette kommer godt med, for Jackman har fått den mer eller mindre utakknemlige oppgaven å bære en hel musikal på sine relativt smale skuldre. Her var det ikke mye å trekke for, med unntak av hans desperate forsøk på å treffe den aller høyeste tonen i "Bring Him Home". Det varer bare i et par sekunder, men det høres ut som han er i ferd med å få et slags anfall. Men når han synger med en slik klokkeklar inderlighet og innlevelse resten av tiden, til og med mens han utfører tungt kroppsarbeid, så skal jeg være villig til å overse én liten brist. Applaus! Men Oscaren glipper nok.

Anne Hathaway (Fantine)
Catwoman kan også synge. Faktisk så bra at hennes innsats som Fantine har gjort henne til Oscar-favoritt. Siden hun kun er med i filmen i snaue tjue minutter før hun dør fattig og forlatt i en scene breddfull av melodrama, så hadde jeg ikke trodd hun skulle rekke så mye mer enn å forfalle raskt og brutalt mens hun gråt litervis med bitre tårer. Jeg lurte faktisk en stund på nøyaktig hva som skal kunne skaffe Anne Hathaway den Oscaren. Så fremførte hun "I Dreamed a Dream" på en så sår og naken måte at man må ha et hjerte av stein for ikke å la seg bevege. Anne Hathaway kan bli den første i historien til å vinne en Oscar for Beste Kvinnelie Birolle utelukkende basert på fremførelsen av én sang. Men hvis det skjer, så lever jeg godt med det.

Aaron Tveit (Enjolras)
Denne mannen er trent for en scene, og det høres. Tveit er som skreddersydd for rollen som Enjolras, selve Revolusjonens Røst. Han formidler både mot og handlekraft mens han står på barrikadene og veiver standhaftig med Tricoloren. Han blir på mange måter selve symbolet på opprøert i Paris, og synger rollen med en tyngde og autoritet som er uovertruffen. En av filmens desidert beste stemmer. Ja, også dør han en dramatisk, men billedskjønn død. Og setter med det to streker under hvor kul karakteren hans er. 

Samantha Barks (Éponine)
Nykommeren Barks hadde jeg av naturlige årsaker ingen spesielle forventninger til. Helt umiddelbart virket hun litt intetsigende, noe som fikk meg til å tro at hun ville gjøre en mellomgod figur. Karakteren hennes, Éponine, dyttes også litt inn i bakgrunnen av Marius og Cosettes kjærlighetshistorie. Hun er håpløst forelsket i Marius og må finne seg i å, bokstavelig talt, synge annenstemme til deres søtladne kurtise. Men så fremfører hun "On My Own" vandrende rundt på parisisk brostein i nattlig regnvær, og showet er hennes alene. Noe hun vet å benytte seg av. Det er skjørt, vakker og hjerteskjærnde. Formidable!

 

De middelmådige:

Amanda Seyfried (Cosette)
Sangstemmen er akkurat som dama. Pen og pyntelig, men litt spinkel og pregløs. Det er rent og klinger fint, men byr ikke på noen stor opplevelse. Nå er ikke Cosette den mest krevende rollen i Les Misérables, ei heller den mest interessante. Stakkars Seyfried har derfor ikke fått så mye å spille på, annet enn å være legemliggjøringen av en drømmedame som vandrer rundt i florlette hvite gevanter i en hemmelig hage rundt midnatt, mens hun blafrer med lange øyevipper til den første mannen som titter inn gjennom gjerdet. Og det er Marius. Score!

Russel Crowe (Javert)
Varierende. I likhet med Aaron Tveit har også Russel Crowe sangbakgrunn, men fra en helt annen musikalsk arena. "Russ le Roq" har nemlig vært vokalist i flere annenrangs rockeband. For all del, han gjør en helt anstendig figur i Les Misérables, og på sitt beste kunne han matchet Mick Jagger etter en kveld på flaska. På sitt verste minner han om vokalisten i et Pink Floyd coverband som får lov til å spillet et par låter rett før stengetid på en brun pub i Hemsedal i skisesongen.

 

De mindre bra:

Eddie Redmayne (Marius)
Jeg er lei for det, Eddie, for jeg liker deg. Men den sterkt fremprovoserte vibratoen er ikke din venn. Redmayne spiller bra, men høres ut som en gemen Idol-deltaker blottet for selvinnsikt som satser alt på at klamt patos og vibrato skal sikre ham videre avansement i konkurransen. Eventuelt prøver han å være Morrissey. Jeg er usikker. Han lider dessuten under den onde skjebne at han må synge nesten samtlige av sine sanger med Aaron Tveit som duettpartner, noe som ikke kan beskrives som annet enn rått parti.

Helena Bonham Carter (Madame Thénardier)
Helena er et fruktfat av nøye orkestrert galskap, ingen tvil om det. Og faktisk så kler det rollen som den usympatiske krovertinnen Madame Thénardier veldig godt. Men Helena er ingen sangerinne. I likehet med Amanda Seyfried er stemmen litt tynn og blodfattig, og jeg hadde faktisk forventet litt mer trøkk og oopmh fra fru Tim Burton. Men hun ser steinkul ut. Og det tror jeg hun er. I virkeligheten, altså.

Sacha Baron Cohen (Thénardier)
I likhet med Helena Bonham Carter er Sacha Baron Cohen et vandrende freakshow. Mannen som er mest kjent fra filmer som Borat, Hugo, og andre kalkulerte vulgariteter passer utmerket som Thénardier. Men sangstemmen hans er ikke noe å skrive hjem om. I det hele tatt. Faktisk høres han smått beruset ut hele tiden. Noe som i grunnen passer helt perfekt. Ekteparet Thénardier byr dessuten på sårt etterlengtede pusterom i en film spekket av tristesse og dramatiske dødsfall, så kjære Tom Hooper: Takk for nydelig casting av herr og fru Thénardier. Selv om de ikke kunne synge.

Vokalprestasjoner i hver sin ende av skalaen - Samantha Barks som Éponine og Eddie Redmayne som Marius.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits