Sin egen verden - om "The Daydreamer" av Ian McEwan

Forskning viser at vi bruker 30 prosent av tiden vår på å dagdrømme. Og barn bruker antakeligvis mer, i hvert fall hvis vi skal tro Ian McEwan. Med The Daydreamer, først utgitt i 1994, tar han leseren med inn i barnesinnet og utforsker dets grenseløse fantasi. Resultatet er sju sammenvevde fortellinger om en ung gutt, Peter Fortune, og hans svært livaktige dagdrømmer.

The Daydreamer har en tendens til å havne litt i skyggen av McEwans etter hvert ganske så omfattende portefølje av romaner og novellesamlinger. Dette kommer muligens av dens status som barnebok, noe jeg vil betegne som en litt begrensende merkelapp i dette tilfellet. De sju historiene er både smarte og underfundige, og tar barnets fantasifulle tankerekker og dagdrømmer på kornet. McEwan har selv uttalt at hovedpersonen Peter i stor grad er inspirert av han selv som barn - stille og drømmende, og som foretrakk å ha få, nære venner i stedet for rikelig med bekjente. Han leste dessuten historiene for sine egne barn etter hvert som han skrev dem, og brukte deres reaksjoner som inspirasjon for det videre arbeidet med boka. Slik unngår han å snakke "ned" til leseren sin, slik mange forfattere som vanligvis skriver for voksne gjør når de skal forsøke å skrive for barn. McEwan er sterkest når han er tro mot sin egen litterære stemme, og det gjør at The Daydreamer ikke er noen utpreget barnebok, men heller en bok som både barn og voksne kan ha glede av. Det hadde i hvert fall jeg.

De sju historiene om Peter er alle imaginære metamorfoser av ulike slag. Han oppdager en krem som får folk til å forsvinne, blir vitne til at lillesøsterens dokker blir levende, bytter kropp med familiens katt og med tantens baby, og til slutt en voksen. Handlingen beveger seg effektivt mellom både ordinære og fantastiske scenarioer, alt diktert av Peters fantasifulle dagdrømmer. Historiene er livlige og humoristiske, men er til tider også preget av et mørke som kjennetegner Roald Dahls barnebøker og Tim Burtons filmer. Lillesøsterens dokker er på krigsstien fordi de må flytte fra et rom til et annet, og Peter får foreldrene til å forsvinne med den magiske kremen selv om de ikke har gjort noe annet å være snille mot ham. Og som man gjerne sier om barnelitteratur: det kan virke litt skummelt av og til, men det går alltid bra til slutt.

Den sterkeste av de sju historiene er den siste, "The Grown-Up". Peter er tolv år, og familien er på sin årlige sommerferie på kysten av Cornwall. Dagene tilbringer han på stranden mens han funderer på hvordan det egentlig er å være voksen. I denne passasjen skildrer McEwan, gjennom Peters øyne, de voksnes verden slik som bare et naivt barn kan:

It was in the Cornish summer of his twelfth year that Peter began to notice just how different the worlds of children and grown-ups were. You could not exactly say that the parents never had fun. They went for swims - but never for longer than twenty minutes. They liked a game of volley-ball, but only for half an hour or so. Occasionally they could be talked into hide-and-seek or lurkey turkey or building a giant sand-castle, but those were special occasions. The fact was that all grown-ups, given half the chance, chose to sink into one of three activities on the beach: sitting around talking, reading newspapers and books, or snoozing. Their only exercise (if you could call it that) was long boring walks, and these were nothing more than excuses for more talking. On the beach, they often glanced at their watches and, long before anyone was hungry, began telling each other it was time to start thinking about lunch or supper.

Dette barnslige perspektivet på voksenlivet kan nok de fleste voksne kjenne igjen fra sin egen barndom. Så humrer man godt for seg selv og tenker at det faktisk er ganske morsomt å være voksen også. For Peter er denne iakttagelsen begynnelsen på en erkjennelse om at han selv skal bli voksen en dag. Dermed vil han bli en av dem, med alt det innebærer av kjedsommelig snakking, sitting og middagsplanlegging. Så står en ny metamorfose for tur. Han forvandles til en voksen mann, og må håndtere en forelskelse for første gang. Denne erfaringen får ham til å endre syn på de voksnes verden som noe kjedelig og ensformig, og "The Grown-Up" blir slik et idealisert bilde på overgangen mellom barn og voksen. Det ender altså med håp og optimisme for fremtiden.

The Daydreamer er en kort bok på snaue 150 sider. Den er full av energi og livslyst, og formidler et budskap om at de eventyrlige opplevelsene aldri tar slutt. Selv om man blir eldre. Og det er et budskap som passer for både barn og voksne.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits