En kollektivreisendes bekjennelser

Jeg har vært Oslo-borger i mange år, og som alle andre her i byen har jeg en mening om byens kollektivtilbud. Det har seg nemlig slik at jeg de siste årene har vært avhengig av 37-bussen til og fra jobb. Busslinja er for en institusjon å regne i indre Oslos bybilde, der den snirkler seg fra Nydalen via St. Hanshaugen, gjennom sentrum, over Grønlad og ut til Helsfyr. Jeg er faktisk litt glad i 37-bussen, det er liksom "min" buss. Men så er jeg ikke et større menneske enn at jeg irriterer meg grenseløst over mange medpassasjerers tidvis merkelige bussadferd. Da er det viktig å ha noen triks i ermet så kollektivhverdagen blir en mindre prøvelse.

Se for deg en tidlig morgen i rushtiden. Det begynner allerede før bussen kjører inn på holdeplassen. Når jeg ankommer nevnte holdeplass blir jeg møtt av en stor ansamling med mennesker. De står som ensomme fyrtårn som glor med stive blikk mot gatehjørnet hvor bussen skal åpenbare seg, SELV om det lyser i knalloransje på sanntidsskjermen at det ikke kommer til å skje før om tre minutter. Når bussen så kommer kjørende nøyaktig tre minutter senere, starter kampen om å posisjonere seg HELT korrekt slik at man kommer først på bussen og forhåpentligvis får være med og kjempe om et ledig sete. En kamp som kompliseres ytterligere av et fenomen som de fleste kollektivreisende ergrer seg over, nemlig at passasjerene som skal bussen presser seg inn før folk har fått gått av. Det er vanskelig å si hvorfor dette er blitt normen i kollektiv-Oslo, men det vitner om lite annet enn mangel på alminnelige manerer. Til tross for iherdige kampanjer fra Ruters side, så har fenomenet "på før av" vist seg vanskelig, eller faktisk umulig, å reversere. 

Selv har jeg mestret kunststykket med å posisjonere meg i mange år. For ender man bakerst i køen er det overhengende fare for å ende opp i midtgangen, dinglende i et håndtak som er festet i taket. Dette må unngås, for da blir man blodfattig og nummen i høyrearmen, og risikerer å falle rett i fanget på en sittende passasjer i første og beste sving. Er man ikke så heldig at man får kapret en sitteplass, er det derfor vesentlig at man kommer seg inn i leddet på bussen (forutsatt at det er en leddbuss, selvfølgelig). Da unngår man å måtte stå midt i bussens allfarvei, og at forbipasserende river med seg hodetelefonene dine fordi ledningen henger seg fast i sekkene deres. Og hodetelefoner er et must på en rushtidsbuss, for da får man stengt ute fjortisbonanzaer av typen "jeg bare æææh, og han bare NEI, og jeg bare JO, og han bare særr?". Sjansen for sjelefred på bussen øker dramatisk ved bruk av hodetelefoner. Da slipper man dessuten å forholde seg til den kjennsgjerningen at passasjeren med dårligst musikksmak alltid har hodetelefonene som lekker mest lyd.

Man bør også unngå å stå rett innenfor døra, for da er sjansen stor for at man må vri seg rundt hunder (gjerne store sådan), sykler og barnevogner. Og ikke minst pensjonister som ikke går av veien for å bruke stokker, krykker og rullatorer som våpen for å oppnå ønsket plass på bussen, fortrinnsvis et av klappsetene i barnevognsona.

Er man imidlertid så heldig at man får et sete, så står man overfor flere mulige utfordringer. Jeg, som tar relativt liten plass, blir ofte offer for et medlem av arten Maskulin På Bussen. Disse sitter med så spredte bein som fysisk mulig for (formodentlig) å unngå å klemme sammen arvesølvet. I tillegg er de gjerne ivrige forfattere av SMS, noe som fordrer at også albuene må stikke ut til begge sider. Da ender det som regel med at jeg blir sittende som en C, enten most opp etter ruta eller hengende halvveis ut i midtgangen. Noe som igjen øker sjansen for at noen river med seg hodetelefonene mine i forbifarten. Et annet fenomen knyttet til det å sitte ytterst oppstår de gangene den som sitter innenfor meg skal av på samme holdeplass som meg. Jeg har en irriterende tendens til alltid å ende opp med Herr eller Fru Stresset ved siden av meg, og disse skal alltid trøkke seg forbi meg i god tid før bussen stopper. Dette skaper unødvendig oppstyr siden de ikke bare må åle seg forbi meg, men også stakkarene som har endt opp i midtgangen og ikke har en eneste kvadratcentimeter å gå på. Hadde de bare evnet å vente, så ville avstigningen gått smidigere. 

Så har man kommet frem til øyeblikket da man skal av. Da oppstår samme problem som ved påstigning, altså en ny runde med "på før av". Denne gangen er jeg blant dem som panisk forsøker å kommer seg ut av bussen. Det er som å jobbe i sterk motvind. Alltid. 

Men tro det eller ei! Til tross for alt det ovennevte er jeg faktisk ganske fornøyd. For jeg har innsett at hvis jeg puster med magen og unngår å stresse, så kan jeg leve med alle de irriterende detaljene. Og jeg kommer meg til og fra jobb i rushtida hver dag, uten større anstrengelser. Men det hjelper sikkert at bussturen kun tar tolv minutter.

Hallo, kjære! Kjør meg hjem!

2 kommentarer

Catrine

17.01.2013 kl.22:08

:D

Bra skrivet, och jag håller med dig i det mesta. 37-bussen är också "min" buss. Tar den till jobbet och jag är en av de första som går på och får alltid sittplats, och kan dessutom nästan alltid välja var till och med. Favoritplatsen är längst bak till höger ( sett från sittande vinkel). Där har jag nästan ett "eget" säte. Full översikt, avlastningsyta, och värme i baken. Dessutom slipper jag krångla mig förbi en massa folk när jag ska av, PLUS att plingan finns nära till hands! Myspys tur-retur 19 minuter :)

indiehjerte

18.01.2013 kl.15:29

Catrine: Åh, du er heldig. Jeg får aldri velge sete, men jeg pleier å sirkle meg inn på plassene rett bak leddet. Der er det åtte plasser som står vis-a-vis hverandre på begge sider, og dermed relativt stor sjanse for hyppig turnover. Plassen jeg drømmer om er en av de store setene foran i bussen hvor det er plass til halvannen person. Men det kommer aldri til å skje.

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits