Filmer å glede seg til i 2013

Januar kom som vanlig litt brått på. Plutselig var jeg brutalt skyflet inn i hverdagen igjen, det er mørkt og trist ute, været er ufyselig, og neste ferie kan knapt anes i en vag horisont. Allerede på årets andre dag ga januar meg en kilevink da jeg ikke fikk kjøpt den fine Forlife tekannen jeg har sett meg ut i lengre tid. Ting på Wessels plass holdt nemlig stengt på grunn av varetelling, og jeg måtte dra slukøret hjem med uforrettet sak. Så skulle jeg ta 54-bussen hjem, og fikk selvfølgelig en gigantisk mann ved siden av meg og ble sittende klemt opp etter ruta. Han hadde på seg en særdeles skitten kjeledress, og jeg hadde på meg min nye lysegrå kåpe, innkjøpt i London. Indignasjon! I dag, én tekanne rikere, har jeg jobbet meg ut av januartristessen ved å tenke på alle filmene jeg gleder meg til å se på kino i 2013. Jeg har skissert en liten oversikt over noen av filmene jeg tror vil være blant høydepunktene, og her er de:

Django Unchained 
Når Quentin Tarantino gir seg i kast med western-sjangeren kan det fort bli både spenstig og forrykende. Og vel så det. Legg til en tidligere slave, nå dusørjeger, på tokt for å frigjøre sin kone fra en brutal plantasjeeier i Mississippi, så kan det fort bli stor underholdning. En forventning som ikke forminskes når man ser rollelista. Jamie Foxx spiller slaven Django og Leonardo DiCaprio spiller plantasjeeieren. I tillegg finner vi Christoph Waltz i rollen som Dr. King Schultz, Djangos læremester. I 2010 innkasserte Waltz en høyst fortjent Oscar for rollen som Hans Landa i Inglorious Basterds, og er dermed den eneste skuespilleren som har vunnet en Oscar for en rolle i en Tarantino-film. Det ville ikke overrasket meg om han gjentar den bedriften.

Les Misérables
Jeg må innrømme at jeg glede-gruer meg litt til denne. Det burde føles betryggende at Victor Hugos mesterverk har havnet i Tom Hoopers kyndige hender, men selv om han er en Oscar-belønnet regissør (The King's Speech, 2011) så senker jeg ikke helt skuldrene av den grunn. Det er fordi han, uvisst av hvilken grunn, har gitt seg i kast med å adaptere musikalen i stedet for romanen. I tillegg har han krevd av sitt utmerkede skuespillerensemble at de skal synge rollene sine live foran kamera og ikke mime til et forhåndsinnspilt opptak. Men jeg gleder meg mest, for det blir veldig spennende å se hvilken retning dette kommer til å gå. Særlig når Russell Crowe som Javert og Hugh Jackman som Jean Valjean skal gaule ut sine roller med bøttevis av maskulint patos. Og Anne Hathaway sikrer tåreperse med sin versjon av "I dreamed a dream", og i samme slengen få oss til å glemme at Susan Boyle noensinne har rørt sangen.

Victoria 
Listas dark horse er norskprodusert og regissert av Torun Lian. Jeg synes det er hyggelig at noen tar ansvar for å filmatisere en av våre aller største forfattere, men Hamsun har definitivt mer spenstig stoff i sin portefølje enn Victoria. Når det er sagt, så kan Lians prosjekt absolutt bli en liten perle av en film så lenge hun unngår å gjøre den tragiske kjærlighetshistorien om overklassejenta Victoria og møllersønnen Johannes altfor sentimental. Mye spenning knytter seg til nykommeren Iben M. Akerlie og om hennes portrett av tittelrollen. Et tungt ansvar ligger på hennes unge skuldre, og Victoria er nok ikke den enkleste rollen hun kunne fått å bryne seg på i sin skuespillerdebut. Da er det antakelig godt å være omgitt av talentfulle Jakob Oftebro, samt et medlem av det som må være Sveriges mest kjente skuespillerdynasti, Bill Skarsgård.

Lincoln
Steven Spielberg er tilbake, og skal vi tro amerikanske filmkritikere så er han i storform. Da Lincoln kom på kino i USA var landets kritikere målløse. Så satte de seg foran pc'ene og skrev lovord i hopetall. Filmen handler om USAs sekstende president, Abraham Lincoln, og den profesjonelle og personlige krisen han gjennomgår mens han forsøker å avskaffe slaveriet mot slutten av den amerikanske borgerkrigen. Historiske dramaer ligger mitt hjerte nært, og det samme gjør Daniel Day-Lewis. Han er av den sjeldne skuespillerarten som som gjør monumentale hovedroller relativt sjelden, men som likevel evner å ta pusten fra ethvert kinopublikum (og kritiker) med sine unike rolletolkininger. Hver gang! Mannen er rett og slett en kamelon, og Oscar-snakket er allerede igang. Solide skuespillere som Sally Field, Joseph Gordon-Levitt, David Strathairn og Tommy Lee Jones er også med, men jeg blir ikke overrasket hvis de må spille annenfiolin for Day-Lewis' Lincoln denne gangen.

The Great Gatsby
For min del er dette årets (og fjorårets) mest etterlengtede film. Jeg har vel sjelden vært mer skuffet enn da Baz Luhrman bestemte seg for at han trengte mer tid til etterarbeidet, og utsatte Gatsby-premieren et halvt år, fra desember 2012 til sommeren 2013. På en annen side har jeg nå noe å se frem til, og jeg mistenker at det blir storslått. Luhrman har tilsynelatende fortrengt makkverket Australia fra 2008, og drapert The Great Gatsby i samme materiale som Romeo + Juliet (1996) og Moulin Rouge (2001). Trailerene bærer lovnader om noe stort, og det skulle ikke forundre meg om 20-tallets univers, preget av forbudstid, illegale champagnefester, velstand og skjelmske flappere virkelig er der Luhrman hører hjemme. Og med Leonardo DiCaprio som Gatsby og Carey Mulligan som Daisy vil jeg nesten påstå at dette ikke kan gå galt. Eneste skjær i sjøen er at Jay-Z etter sigende er satt til å lage filmmusikken. Jeg krysser fingrene for at dette ikke stemmer og at Jack White tar jobben i stedet.

Iron Man 3
Filmåret 2013 trenger en skikkelig popcornfilm, og noe sier meg at Robert Downey Jr. leverer varene. Etter to svært fornøyelige Iron Man-filmer, samt fjorårets The Avengers, har Tony Stark/Iron Man vist seg å være en slitesterk superhelt med mye å gå på, både når det gjelder dramatikk og komikk. Når rett skal være rett er han vel egentlig ikke en tradisjonell superhelt, og det er nettopp det som gjør ham så interessant. Han er rett og slett en drivende dyktig ingeniør. Og mannen inne i superheltdraken er høyst menneskelig med mange mindre attraktive karaktertrekk. Han er arrogant og selvhøytidelig, men samtidig sjarmerende og morsom. Og vi heier på han. I Iron Man 3 har Shane Black overtatt regissørstolen etter Jon Favreau. Om det kommer til å ha mye å si for resultatet gjenstår å se.

The Hobbit: The Desolation of Smaug
Peter Jacksons fantasyepos er selvskreven på lista. Selv om jeg synes det er vanskelig å forsvare at man har valgt å lage tre filmer av en bok på omtrent 400 sider, så vet Jackson hvordan han skal yte Tolkiens fantastiske univers rettferdighet. Den første filmen var et estetisk mesterverk, og en sjelden triumf i 3D. Men Bilbo og dvergene har fortsatt en lang vei å gå, og andre del av The Hobbit vil nok lide under det faktum at den hverken har en begynnelse eller slutt. Slik sett vil den nok først og fremst bli en transittetappe på veien mot The Lonely Mountain og det endelige oppgjøret med dragen Smaug, men den vil også by på noe hyggelige nye bekjentskaper. Det største høydepunktet hva nye karakterer angår, blir utvilsomt Stephen Fry som Master of Laketown. Filmens svenske alibi, Mikael Persbrandt som Beorn, blir også interessant. Forhåpentligvis får vi også se litt mer til Smaug, som "spilles" av überkule Benedict Cumberbatch. Jackson er imidlertid flink til å antyde og skape nysgjerrighet, så dragen gjør nok ikke en skikkelig entré før i siste film. Men jeg skal kose meg på veien. Bokstavelig talt.

Anna Karenina
Av de 29 bøkene jeg rakk å fordøye i 2012 var nok dette den beste. Og jeg gleder meg enormt til adaptasjonen bretter seg ut på et kinolerret nær meg. Lev Tolstojs tragiske kjærlighetshistorie om Anna Karenina som forsaker sitt ekteskap til fordel for den selvopptatte og umodne grev Vronskij er både hjerteskjærende og provoserende, og har blitt filmatisert flere ganger. Men aldri slik som nå. Regissør Joe Wright har flere ganger bevist at han behersker sjangeren kostymedrama med blant annet Pride and Prejudice (2005) og Atonement (2007). Nok en gang har han satt Keira Knightley til å gestalte hovedrollen, og rundt henne finner vi et solid ensemble bestående av blant andre Jude Law, Kelly McDonald, Alicia Vikander og Aaron Taylor-Johnson. Det som gjør Wrights adaptasjon unik er at han har spilt inn brorparten av filmen foran teaterkulisser i stedet for på location. Et spennende grep som jeg håper vil ha en like spennende effekt. Svaret får vi i februar.

Godt kinoår!

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits