Indiehjerte kårer: De 10 beste plateutgivelsene i 2012

Det er på tide å kaste et retrospektivt blikk på musikkåret 2012 og felle en dom eller ti over hvilke band og artister som har gjort seg fortjent til jubel og konfetti. Jeg har derfor avviklet min egen høytidelige kåring. Resultatet er en topp 10-liste, i priorotert rekkefølge, over de beste plateutgivelsene i år. Arbeidet med lista har vært langvarig, målrettet, morsomt og frustrerende. Resultatet er ufravikelig, ubønnhørlig, og selvfølgelig høyst subjektiv. For platene du ser under er de som har appellert mest til hjertet mitt i løpet av 2012, og i litt mindre grad, hjernen.

Og her er altså dommen:

10. DAVID BYRNE & ST. VINCENT: Love This Giant 

Et møte mellom to musikalske eksentrikere. Samarbeidet mellom Talking Heads-vokalisten David Byrne og indiedronningen St. Vincent (Annie Clark) har resultert i en plate som legger seg i skjæringspunktet mellom New Wave og indie, og er eksperimentell art-rock på sitt aller beste. Platen, som for øvrig er spilt inn med full blåserrekke, ivaretar begge de to artistenes egenart, og fortoner seg nesten som en ertende romanse dem imellom. "Ice Age", sunget av Clark, kunne like gjerne vært en Talking Heads-låt, mens flotte "Optimist" er gjennomsyret av St. Vincent-estetikk. "Lazarus" er en flørtende vokalmessig og stilmessig dragkamp der begge de to artistenes estetikk er sterkt tilstedeværende. Det er som om de bærer hverandres klær.

Jeg har tidligere skrevet en tekst om St. Vincent som kan leses her.


9. SUSANNE SUNDFØR: The Silicone Veil




Sundfør er en dame som ikke kan overses i denne sammenhengen. Hun har kommet langt siden den selvtitulerte debuten fra 2007, som var en rendyrket pop-plate. Nå har hun derimot hengitt seg fullstendig til sitt musikalske kunstprosjekt som først manifesterte seg på 2010-utgivelsen The Brothel, og som hun har videreført på årets utgivelse. Mye av æren skal dessuten Lars Horntvedt ha, for det er han som står bak Sundførs helt spesielle og karakterisiske sound. Som på The Brothel er det en mørk og dyster tematikk som preger plata, og alt er pakket inn i et eksperimentelt, tidvis nakent, og veldig vakkert lydbilde. Prikken over i'en er Sundførs glassklare stemme, og på låter som "The Silicone Veil" og "White Foxes" får hun demonstrert sitt enorme vokalspenn. Det er dramatisk og skjørt, unikt og uforglemmelig. 

Susanne Sundfør holdt en av de beste konsertene på Øyefestivalens første dag. Den har jeg skrevet om her.


8. MUMFORD & SONS: Babel



Listas mest kommersielle innslag, og kanskje 8. plassen ikke er så fortjent som den burde ha vært da plata egentlig er ganske ujevn. Likevel, det er noe med Mumford & Sons sine nøye orkestrerte, sagflis-neddryssede folkpop-låter som treffer meg, og jeg tror det har noe med den musikalske autensiteten å gjøre. Jeg liker deres sammensatte, tidvis skranglete, lydbilde. Og jeg liker banjoen. Babel er på ingen måte like bra som Sigh No More fra 2009, men har noen sterke enkeltlåter som fester seg, blant annet "Holland Road" og "Broken Crown". Og de dramatiske tekstene fulle av syre og bitterhet får en ekstra dimensjon når Marcus Mumfors deklamerer dem med sin uslepne stemme: "Watch the world tear us apart, a stoic mind and a bleeding heart".


7. RUFUS WAINWRIGHT: Out of the Game



Rufus Wainwright slapp i år sitt sjuende album, og har selv uttalt at det er "veldig Rufus". Jeg er enig. Hans fundamentale, iboende Rufushet kommer til uttrykk både i låtene og på det kunstferdige coveret hvor han ser ut som en Oscar Wilde-muse av det 21. århundret. Han har beholdt sitt karakteristiske retro-pregede lydbilde som vi kjenner fra tidligere utgivelser, men låtene er mer rendyrkede i retning av pop enn tidligere. Selv om han har forenklet estetikken sin noe,  så liker han fortsatt å drapere låtene sine i storslåtte arrangementer. Særlig "Rashida" er en perle hvor vibrerende blåsere og Wainwrights smektende, tidvis falsett-pregede vokal danner en snedig symmetri. Siden sist har han dessuten blitt far, og mye av platen er inspirert av datteren. Med det i bakhodet er det vanskelig å ikke smelte når man hører "Montauk" og tekstlinjen "Some day you will come to Montauk and se your dad trying to be funny". 

 

6. BEACH HOUSE: Bloom



Baltimore-duoen Beach House er konge og dronning av såkalt dream pop, sjangeren man tidlig på 90-tallet kalte shoegaze. Sistnevnte har nå gjenoppstått i en mindre støyende versjon, og Beach House demonstrerte på 2010-utgivelsen Teen Dream hvor fint det kan gjøres. Årets utgivelse, Bloom, er ikke like bra, men fortjener likevel en plass (om enn under midten) på lista. Åpningssporet Myth er en lett og flytende låt preget av skimrende gitarakkorder og rytmisk perkusjon, med Victoria Legrandes innsmigrende vokal som binder det hele sammen. Låtens (og platens) første ord er "drifting", noe som er svært beskrivende for Bloom i sin helhet. Hver eneste låt oppleves som å stirre ut over et endeløst arktisk landskap, eller for å bruke Legrandes ord i "Irene": "It's a strange paradise". Det er vakkert og drømmeaktig, men får aldri pulsen til å stige.

 

5. FIONA APPLE: The Idler Wheel is Wiser than the Driver of the Screw and Whipping Cords Will Serve You More than Ropes Will Ever Do


Etter sju år er Fiona Apple endelig tilbake med ny plate, og med noe som er nødt til å være årets lengste albumtittel. Fiona er eksentrisk, modig, unik, sterk og kompromissløst dedikert til å gjøre sin helt egen greie. Og på helaktustiske The Idler Wheel handler det om hennes stemme, hennes ord, hennes piano, og lite annet. Musikken er uforutsigbar og full av lyder, men i Apples univers er ingenting overlatt til tilfeldighetene. De dunkende pianorytmene på "Valentine", de barnslige pling-plong-lydene på "Anything We Want" og den industrielle bakgrunnsstøyen på "Jonathan" er alt nøye planlagt. Dette er ikke bakgrunnsmusikk, men musikk som krever oppmerksomhet av lytteren. Og Apple er ikke redd for å gå i strupen på sitt publikum og kreve oppmerksomhet, noe hun gjør uten sjenanse på "Daredevil": "Look at! Look at! Look at! Look at me!"

Jeg skrev en liten tekst om Fiona Apple i anledning plateslippet i sommer, den finner du her

 

4. OF MONSTERS AND MEN: My Head is an Animal



Of Monsters and Men er nok en islandsk suksesshistorie, og årsaken til suksessen er enkel: energisk folkpop med fengende refrenger preget av entusiastiske hey- og yeah-rop. Låtene leveres med tangenter, gitarer, klokkespill, taktfast tramping og Motown-trommer, og lydbildet kombinerer musikalske kvaliteter som forbindes med band som Arcade Fire og the Cardigans. Tekstene er godt forankret i islandsk fortellertradisjon, og har en nesten magisk og eventyraktig kvalitet ved seg. Åpningssporet "Dirty Paws" forteller om en krig mellom fugler og bier da himmelen ble farget svart av "the killing machines". Storslåtte "Six Weeks", er en annen mørk historie om blod og knokler, ulver og skog. For ikke å nevne fantastiske "Little Talks", årets mest dansbare indielåt.

Mitt andre blogginnlegg noensinne handlet om Of Monsters and Men. Det finner du her.

 

3. GRIZZLY BEAR: Shields


De amerikanske indie-rockerene i Grizzly Bear har gitt ut sitt hittil beste album. Produksjonen er detaljrik og melodiene er intrikate med en emosjonell indre kjerne. Den gjennomgående tematikken i låtene er ensomhet, melankoli og selvbevissthet, og alt pakkes inn i et dynamisk og komplekst lydbilde som krever mer oppmerksomhet fra lytteren enn forgjengeren, Vackatimest fra 2009. Grizzly Bear definerer på mange måter den nye generasjonen av indierockere, for de er ikke skitne bråkete gutter med en hang for alkohol og kunstig stimulig for å levere varene. I stedet er de rene, høflige og skikkelige, og de leverer nok en gang et produkt som er gjennomsyret av kvalitet. "Yet Again" er for øvrig en av de fineste rockelåtene fra 2012, og tåler å bli lyttet til igjen og igjen. Og igjen. Grizzy Bear er slitesterke, og har garantert mer å gå på med tanke på fremtidige plateutgivelser.

 

2. TAME IMPALA: Lonerism


Årets største "hvor i all verden kom disse fra"-opplevelse kvalifiserte seg til en sterk annenplass på lista. Tame Impala er et lite musikkollektiv fra Australia som etter alt å dømme har en forkjærlighet for sen Beatles, for her er de musikalske referansene mange. Kevin Parkers vokal er til forveksling lik en ung John Lennon, og låtene er retro-pregede og smått psykedeliske. I tillegg preges hele produksjonen av en frisk ungdommelighet som gir lytteropplevelsen et ekstra løft. Parker er et sjeldent låtskrivertalent, og han er velsignet med en sjeldent god teft for fengede popharmonier som setter seg godt i øret. Det er vanskelig å trekker frem enkeltlåter på Lonerism, for her er det kvalitet i hver eneste tone. Tame Impala mestrer kunststykket å grave frem en lyd av fortiden, og trekke den inn i fremtiden. Men til oppfølgerplaten er det nok likevel viktig at de fornyer seg så utviklingen deres ikke stagnerer allerede etter debutplaten.

 

1. BAT FOR LASHES: The Haunted Man


I år ble det Bat For Lashes, eller Natasha Khan som hun egentlig heter, som stakk av med seieren i min høytidelige kåring. Med The Haunted Man har hun gitt ut en plate med fengende låter, sterk egenart, og et nakent og ærlig uttrykk. Samtidig evner hun også å være både enigmatisk og underfundig. Musikalsk ligger låtene i skjæringspunktet mellom synth-pop og art rock, og Khan demonstrerer en stor spennvidde. Mens hun er elektronisk og eksperimentell på "All Your Gold" og "Rest Your Head", stripper hun helt ned til kun pianoet og sin egen stemme på nydelige "Laura". Bat For Lashes mestrer de store kontrastene bra, og veksler på å være polert og nedstrippet, allmenngyldig og personlig. Og hun har klart noe sjeldent, nemlig å tilføre pop-treet noen helt nye grener.

Jommen har jeg ikke skrevet om Bat for Lashes tidligere også, nemlig her.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits