Brokete fredsmusikk - om Nobelkonserten 2012

Velfortjent pris eller ikke, det var faktisk litt gripende å se statsledere fra Tyskland, Polen og Frankrike sitte ved siden av hverandre i Oslo rådhus da EU mottok Nobels Fredspris i går. Enda mer gripende ble det da Francois Hollande og Angela Merkel reiste seg og holdt hender. Uansett hvem man måtte mene har ansvaret, så har Europa kommet langt siden 2. verdenskrig, og det fortjener en feiring. Etter noen hesblesende døgn i Oslo med utallige intervjuer, bankett og hektisk møtevirksomhet, kunne EU-parlamentets ledere endelig få senke skuldrene i noen timer da den tradisjonsrike fredspriskonserten gikk av stabelen i kveld. Det ble en kveld hvor byråkratene klappet i takt og danset i utakt. I fredens navn. 

I år hadde stilettdronningen Sarah Jessica Parker og blockbuster-alfahannen Gerard Butler fått det ærefulle oppdraget å være Nobelverter. Dermed sørget de for, tradisjon tro, at konserten hadde en viss Hollywood-gravitas. Men før vi fikk det første glimtet av de to filmstjernene måtte vi lide oss igjennom drøye fem minutter med Kylie Minogue. Iført en signaloransje søppelsekk forsøkte hun å fremføre noe storband-aktig, men dessverre (eller heldigvis) ble den spinkle stemmen hennes fullstendig overkjørt av Kringkastingsorkesteret. Bedre ble det ikke da hun ga seg i kast med en over gjennomsnittet masete versjon av "Can't get you out of my head" akkompagnert av James Bond-aktige strykere. I Nobel-sammenheng er det nesten obligatorisk med en opptreden av en 80-talls syngedame, og det var like greit å få ryddet henne unna med en gang i stedet for å spare henne til den store finalen.

Kylie ble avløst av en høyst anonym hip-hop artist det antakelig ikke er vanskelig å finne maken til i hvilken som helst amerikanske hood, og et rumensk band som spilte forrykende sigøynermusikk iført identiske danseband-antrekk med tilhørende synkrone hoftevrikk. Da ble Karpe Diem et friskt pust oppi alt sirkuset, og ikke minst det nærmeste man kom et gåsehudøyeblikk så langt i konserten. Med kyndig hjelp fra Maria Mena fremførte de "Påfugl" til en blikkstille forsamling I Oslo Spektrum. Ikke overraskende holder man med hjemmefavoritten, men denne gangen var det altså fortjent. Og Parker og Butler virket ikke så rent lite imponerte selv da de entret scenen igjen for å introdusere (o' gru) Seal! Skulle vi få svulstige "Kiss from a rose"? Å jada, men ikke før han hadde heeey'et og ooooh'et seg gjennom "It's a man's world". Seal kan I år feire 20-årsjubileum i å leve på gammel storhet, noe han ikke lot oss glemme. Heller ikke at låta som en gang var å finne på soundtracket til grufulle Batman Forever "fortsatt betyr mye" for ham. Grei skuring, Seal, men du led nok samme sjebne som Kylie og tapte for Kringkastingsorkesteret. Det morsomste med Seals opptreden var for øvrig at han slet med å få av seg jakka da han skulle rive den av med én dramatisk bevegelse under "Crazy".

Andre halvdel ble innledet av tre italienske deodoranter som sang opera, før svenske Laleh entret scenen iført et kjoleslep som ville fått Lady Di til å dåne av misunnelse tilbake i 1981. Slepet, som var på lengde med oppløpssiden på Bislett, ga svært lite bevegelsesfrihet for Laleh som ble stående som forstenet gjennom hele sin opptreden. Stakkars Milow fra Belgia, på sin side, ble bare en forgelmmelig transittetappe frem til Susanne Sundfør overtok roret og demonstrerte hvordan det skal gjøres. Tematisk sett var kanskje ikke nydelige "White foxes" det beste låtvalget for denne anledningen, ei heller "It's all gone tomorrow", men fremførelsen var upåklagelig. Etter nok en transittetappe, denne gangen portugisiske OqueStrada, var det klart for siste artist. Og i år ble det Jennifer Hudson som fikk æren av å remje det hele i havn med en noe malplassert Whitney Houston-medley.

Nobelkonserten har vel aldri hatt rykte på seg for å være noen kvalitetsmessig sjarmøretappe, og hadde nok hatt mye å hente på å heve ambisjonsnivået hva artistbooking angår. Etter 19 år har produksjonen blitt ren rutine for NRK, noe den også bærer preg av. Men likevel er det litt stas med Nobel. Én gang i året, midt i mørke desember, kan vi nemlig glede oss over litt glitter og stas og oppmerksomhet fra verden utenfor. Midt oppi den krampe-glamorøse konsertfestivitasen finnes det dessuten én ufravikelig sannhet: Det ER unektelig gøy å se en gjeng med dresskledde byråkrater vrikke stivt på hoftene mens artister som Seal forsøker å gjenoppleve sine glansdager.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits