Muppets, Macaulay og myke menn - mine tre favoritt-julefilmer

Hva er vel adventstiden uten fine julefilmer til å trigge den gode, varme, gløggmarinerte julestemningen? Hvert eneste år konkurrerer TV-kanalene i å vise flest mulig av disse stemningsskapende feelgood-bonanzaene så ofte som mulig over et tidsrom på ca. tre hektiske førjulsuker. Dermed får julehandeltrøtte nordmenn passende akkompagnement til pepperkakebakingen og juleøltestingen. Og det er mye å ta av. Man har alt fra barnefilmer, eventyr, romantiske komedier, og til og med skrekkfilmer med juletema. Generelt er vel ikke julefilmer kjent for å være av gjennomgående høy kvalitet, men det finnes enkelte slitesterke perler som tåler tidens tann. Selv har jeg et lite utvalg som MÅ fordøyes hvert år. Med eller uten gløgg til.


THE MUPPET CHRISTMAS CAROL (1992)

20 år etter premieren er dette faktisk en av de mest vellykkede adaptasjonene av Charles Dickens' En Julefortelling fra 1843. Vi befinner oss i et snødekt og julepyntet London, og rammene er så viktorianske som de kan få blitt med en liten dæsj god gammeldags gotikk som topping. I sentrum finner vi den gamle grinebiteren Ebenezer Scrooge i  en iskald Michael Caines skikkelse. Til tross for at han er omgitt av horder av muppets gjennom hele filmen, er Caine en tradisjonell Scrooge der han strener gatelangs i Londons gater mens han gneldrer frem "bah, humbug" til ethvert menneske (eller muppet) som måtte ha den frekkhet å glede seg over julen. Det kan ikke være lett å være slem i en verden som er fylt av muppets og syngende grønnsaker, men Caine er Scrooge til fingerspissene. Han virker til og med å være uanfektet av det faktum at han har på seg nattlue gjennom nesten hele filmen, og at samtlige av hans motspillere er laget av lim og filt. I rollen som Bob Cratchit, Scrooges assistent og faren til dødssyke Tim, finner vi frosken Kermit. En passende melankolsk rolle for karakteren bak "It's not easy being green". Enda rarere blir det når det viser seg at han er gift med Miss Piggys karakter, og at de har fått grise-døtre og froske-sønner som alle leverer sine replikker med klingende amerikansk aksent. Nuvel. Som i Dickens' fortelling blir Scrooge besøkt av åndene til Fortidens, Nåtidens og Fremtidens Jul, en reise som fører til selvransakelse og en ny oppvåkning på første juledag. Når Scrooge og muppetene til slutt bryter ut i rungende allsang og "god bless us everyone" er nærværet av patos akkurat passe for en muppet-film. Og jeg blir sjarmert hver gang, selv om hele greia tross alt er ganske absurd. 

Gonzo er fortellerstemmen i dette førjulsfyrverkeriet. Utkledd som Dickens dukker han opp på de merkeligste steder med rotta Rizzo på slep. "Du er ikke Dickens", sier Rizzo. Det stemmer, men siden filmen er en sjarmerende liten sak full av humor og syngende gjess, så får han duge.


HOME ALONE 2: LOST IN NEW YORK (1992)

Så har faktisk denne julefavoritten også blitt 20 år gammel. Det føles liksom ikke helt slik, for å se de to skurkene få juling blir aldri gammelt. Og dette er faktisk også en sjelden forekomst, nemlig en oppfølgerfilm som er bedre enn originalen. Nok en gang er Kevin strandet på juleferie uten sin enerverende storfamilie, denne gangen i New York City med pappas kredittkort i veska. Resten av familien, med gangsterspiren Buzz i spissen, er i Florida. Samtidig rømmer de to bandittene Kevin hamlet opp med året før fra fengeselet, og det er duket for halvannen hesblesende time fylt med bunnsolide familieverdier ispedd god gammeldags slapstick. Egentlig er Home Alone 2 nesten en blåkopi av den første filmen, bare bedre. Noe som gjør oppfølgeren så bra er de spektakulære bildene av et julepyntet New York, en mørk og skummel Central Park, og ikke minst lekebutikken Duncan's Toy Chest, komplett med en bestefaraktig innehaver som deler ut juletrepynt og redder barnesykehus fra økonomisk ruin på fritida. Og i bakgrunnen smyger John Williams' fantastiske originalmusikk seg rundt på myke kattepoter mens Kevin gir turtelduen sin til den fattige irske kvinnen han møtte i parken. Og som reddet han i et kritisk øyeblikk. Jada, alt er veldig søtt. Spesielt gjenforeningsscenen mellom Kevin og moren hans foran juletreet ved Rockefeller Center er klamt søtladen. Men det hele er også hysterisk morsomt. Når bandittene gjentatte ganger får så hatten passer (og svis av!) hikstes julebrusen opp i nesa. Og jeg overser lett at de stakkars forbryterene må være verdens mest seiglivede mennesker, for det er så gøy når de får et strykejern i fjeset. Og elektrosjokk. Og stifter i rompa. Og et verktøyskap kjørt over seg. Jada! Slapstick fungerer!

Macaulay Culkin kan vel ikke føre opp så veldig mange filmer på CV'en etter de to Home Alone-filmene, så hans skuespillerkarriere led en lei sjebne. Men han klarte i det minste å posisjonere seg sentralt i mange menneskers juletradisjoner, og det står det i det minste respekt av. Er det forresten noen som helst andre her i verden som før eller senere har fått navnet Macaulay? 


LOVE ACTUALLY (2003)

Den nyeste filmen i feltet er et episodisk og relasjonsmessig sammensurium, nøye orkestrert av Kongen av romantiske komedier, Richard Curtis. Hugh Grant er selvskreven på rollelista, og spiller en stammende ungkar i førtiåra som på et eller annet vis har greid å bli statsminister. Han har så vidt rukket å sette sin fot i Downing Street før han faller for sin søte te-serverende ansatte, Natalie, som for øvrig er den eneste som forsøker å få deres relasjon til å virke troverdig. Bedre er Bill Nighy, en avdanket og eksentrisk rockestjerne som desperat forsøker å gjenoppleve sin storhetstid ved å utgi en svetteperlefremkallende pinlig juleversjon av Love is All Around, mens han til stadighet understreker for gud og hvermann at hans forhold til manageren er ikke-seksuelt. Storheter som Colin Firth, Alan Rickman, Emma Thompson og Liam Neeson dukker også opp i noe som må være den mest stjernespekkede engelske filmen det siste tåret, og samtlige byr på søte små sjokoladetrukne episoder om kjærlighet, og mangelen på sådan. Rowan Atkinson dukker også opp i en scene, og klarer å gi den trauste eksersisen julegaveinnpakking en ny dimensjon. I tillegg er Martin Freeman klønete sjarmerende (og påtrengende naken) der han forsøker å invitere sin kollega ut på en drink eller for å se "something Christmasy". I det hele tatt er det mange myke menn i Love Actually. Den enste kyniske mannen i historien er Colin (Kris Marshall) som reiser til USA med bagasjen full av kondomer for å nedlegge amerikanske damer, og lykkes. Filmens fremste styrke er imidlertid de mange rasende festlige og rørende enkeltøyeblikkene. Og at Hugh Grant plutselig bryter ut i dans.

Da er det bare å benke seg foran TV'en og fordøye julefilm en masse. Og skyll gjerne ned med julebrus fra Hamar og Lillehammer bryggeri. Skal man først vaske tannemaljen i julestemningfremkallende sukkerlake, så bør det i det minste være denne.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits