Glanset venstrehåndsarbeid - om "Reisen til Julestjernen" anno 2012

Jeg er blant dem som hardnakket mener at adventistiden begynner 1. desember, og ikke i oktober som handlesstanden later til å tro. Men i år begynte jakten på Julestemningen tidligere enn vanlig, og jeg må innrømme at jeg iblant gjør de merkeligste ting for å oppnå denne ettertraktede og (på denne tiden av året) vesentlige følelsen. I går evnet jeg faktisk å få med meg to gode venninner for å se 2012-versjonen av Reisen til Julestjernen på kino. Det ble en blandet opplevelse. Og i all offentlighet vil jeg gjerne få uttrykke min beklagelse overfor Siri og Maren som måtte sitte gjennom dette med meg. Heldigvis varte filmen bare i én time og atten minutter.

Joda, jeg er nok i overkant streng nå. Men når man har sterke tradisjoner og følelser forbundet med versjonen fra 1976, hvor en purung Hanne Krogh gjør et modig men vaklete forsøk på å bedrive skuespilleri (og som kommer greit ut av det takket være solide motspillere), så holder nok ikke Nils Gaups oppdaterte versjon helt mål. Vel, oppdatert og oppdatert. Nå kjenner ikke jeg det originale skuespillet av Sverre Brandt fra 1924, men Gaups film skal visstnok være mer tro mot dette enn 76-versjonen. Uten at det hjelper nevneverdig. Allerede ved filmens begynnelse blir det for meg smertelig åpenbart at dette ikke ville bli noen magisk julefilmopplevelse. Gaup benytter seg ikke av sjansen skuespillet gir ham til å kreere storslåtte scener hvor Gulltopp forsvinner i skogen, dronningen dør, og kongen i bunnløs sorg og fortvilelse forbanner julestjernen. I stedet ramser han skjødesløst opp begivenhetene forut for historien han skal fortelle, akkompagnert av kryssklippede stillbilder med noe som ligner mest på japanske anime-figurer malt i grelle farger. Så kommer titlene og filmen begynner med at Sonja (Vilde Zeiner) rømmer fra røverbanden som har holdt henne fanget, roter seg inn på slottet, og ender med å love Kongen (Anders Baasmo Christiansen) at hun skal finne julestjernen for ham og dermed oppheve forbannelsen. Så begynner kampen mot tiden, og mot et kobbel av middelmådige rolleprestasjoner og et manus like skjørt som sukkerspinn.

Ja, for det er manuset som må ta mesteparten av skylden her. Her har man et A-lag av norske skuespillere som samtlige blånekter å levere når de får tildelt replikker av typen "føler du deg ikke verdiløs når du ser hvor mye du kunne ha vært verdt for meg?" (Brit Elisabeth Haagensli som røverkona som har tatt Sonja til fange), og "jeg er så lei for det, det var ikke meningen å la deg forsvinne på den måten, altså" (ytret av Anders Baasmo Christensen til heksas datter som han tror er den tilbakevendte Gulltopp). Det er tidvis svetteperlefremkallende pinlig, og jeg lo. Nervøst. Samtidig preges filmen av noe underliggende uforløst. Det er som om den glemmer at den faktisk er en julefilm. Filmen mangler de store øyeblikkene spekket med sterke følelser, gråt, latter, krutt og kanoner. Nils Gaup kunne med fordel ha dratt på med mer patos. MYE mer. Julen ER overdådig, overveldene, følelsesmettet, og magisk, med rungende klokker, storslått korsang og endeløse jubelbrøl, noe som aldri får komme til uttrykk. Filmens fineste scene kommer imidlertid når Gaup forsiktig prikker inn Alfonso Cuaróns estetikk fra Harry Potter and the Prizoner of Azkaban. Dette skjer når Julenissen forteller Sonja hvordan hun skal finne julestjernen, og i bakgrunnen skimtes dansende spøkelsesaktige juletrær. Her ser vi et snev av gotikk som kler filmen veldig godt, det samme gjelder scenene med slottet inhyllet i morgentåke.

Så var det castingen. Jeg er ikke i tvil om at Anders Baasmo Christiansen har både talent og dybde nok til å være en strålende konge. Men likevel gestalter han Kongen uten å være det spor majestetisk. Han vandrer fortvilet rundt i en litt for stor rød jakke med brodert rosemaling på, mens han sukker og river seg i håret over at datteren hans har vært forsvunnet i ni år. Han må selvfølgelig få spillerom til å skape sin egen tolkning av Kongen, men jeg klarer ikke å være å sammenligne med Knut Risans prestasjon i 76-versjonen. Han hadde et nærvær som var både autoritært, statuesk og uovertruffent majestetisk. Jeg tviler ikke på at Baasmo Christiansen har de samme kvalitetene i seg, men han fremstår likevel bare som en bi-person ved sitt eget hoff. Agnes Kittelsen, på sin side, er visuelt slående. Hun ser ut som en heks, ter seg som en heks, og høres ut som en heks. Likevel blir hun litt blodfattig og pregløs der hun kaster om seg med kommandoer og brå veiv med tryllestaven. Og jeg forstår ikke helt hennes rolle oppi alt sammen, for hun mangler et tydelig motiv for å feie rundt i flagrende svarte gothrock-inspirerte gevanter og forbanne Sonjas jakt på julestjernen. For hvorfor er hun så fryktelig opptatt av at Greven skal overta tronen og ikke Gulltopp? Jeg er usikker. Gulltopp selv, eller Sonja, spilt av Vilde Zeiner faller også litt igjennom. Nils Gaup har unnlatt å la henne utvikle seg i særlig grad, hun forbli søt og snill med et hjerte av gull, men hadde nok vært tjent med å få litt mer armslag til å være både underfundig og nølende, og med en mer tydelig karakterutvikling. Hun går jo faktisk fra å være fange hos en røverbande til å bli en vaskeekte prinsesse på under halvannen time.

Selvfølgelig finnes det også lyspunkter. Ole (Jakob Oftebro) og Petrine (Evy Kasseth Røsten) er søte og famlende der de forsøker å stable en romanse på beina, og jeg skulle gjerne sett mer til dem. De har ikke like mye sjarm og humor i sitt samspill som Anne Marit Jacobsen og Knut Walle hadde i 76-versjonen, men det holder mål. Et annet lyspunkt er Knut Walle (ja, den samme) som julenissen. Han er akkurat så jovial, rund, og god som man ønsker seg av en skikkelig julenisse. Selv om hans sorti over himmelen i vogna bak sine tolv reinsdyr med kun en naken fullmåne som bakgrunn blir i overkant amerikansk. Eilif Hellum Noraker er filmens kanskje mest sjarmerende som skogsnissen Mose, hvis replikker leveres på en slags shizofren dialekthybrid som faktisk er ganske vellykket. Ikke minst fortjener Stig Wernes Moes Greve hederlig omtale. Han gjør så godt han kan med et tynt manus, og han har definitivt et komisk talent. Men den 90-talls boyband-sveisen kunne folkene i sminken ha spart ham for. Og kostymeavdelingen kunne latt være å ikle ham en rysjeskjorte som har blitt kjørt mer enn én gang i 70-tallssentrifugen. De gode intensjonene med hensyn til castingen er mange, men fraværet av storheter som Rolf Just Nilsen, Harald Heide Steen Jr., og ikke minst Knut Risan er påfallende. Til og med Willy Hoel og Attila Horvath bidro til å heve kvaliteten på 76-versjonen, og det er en kjennsgjerning at nærværet til datidens humorelite bidro til å gjøre den severdig. 

Jeg VET at dette kunne vært gjort så mye, mye bedre. En klassiker av dette kaliberte hadde defintivt fortjent bedre enn å fremstå som et smått forgylt venstrehåndsarbeid. Det ble dessverre ingen julestemning å hente på kino i går. Jeg kunne nok like gjerne ha sittet hjemme og drukket juleteen jeg fikk av en kollega i kontorets julekalender i fjor.

 

Anders Baasmo Christiansen som Kongen og Vilde Zeiner som Sonja i Reisen til Julestjernen.

2 kommentarer

Charlotte

23.11.2012 kl.09:39

Ida, du er nådeløs, men ærlig. Har ikke sett filmen, og det kommer jeg kanskje ikke til heller, men jeg hadde de samme forventningene til julestemningsfremkallende barnefilm for voksne. Kan det være så vanskelig!?

indiehjerte

23.11.2012 kl.10:44

Charlotte: Det er det jeg tenker på også. I dette tilfellet så ligger ALT til rette for en strålende film, men Gaup unnlater rett og slett å benytte seg av sjansen til å skape noe stårslått og magisk. Med et litt mer spisset manus og MYE mer patos og storslåtte scener kunne dette vært en strålende film. Jeg synes det er viktig å ikke undervurdere barna også, de tåler mye mer spenning, smarte ordvekslinger, og karakterer med dybde enn det Gaup klarer å legge for dagen. De mest vellykkede barnefilmene gleder både barn og voksne. Er nå min mening!

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits