En ripe i språk-lakken

Jeg er en håpløs språknerd, noe jeg aldri har lagt skjul på, men jeg prøver å la det gå ut over andre mennesker i så liten grad som mulig. Jeg har full forståelse for at det ikke er alle som bryr seg like mye om korrekt grammatikk og språklige finesser som det jeg gjør. Likevel kan jeg, plutselig og uten forvarsel, forvandles til en ufordragelig språknerd. Jeg rammes av en slags korrektur-tourettes som gjør at jeg ikke klarer annet enn å rette på andre menneskers feilaktige bruk av da/når og å/og. Jeg kan til og med finne på å informere folk om at det faktisk ikke er noen fordel å bli "forfordelt" eller å gjøre noen en "bjørnetjeneste". Og feilaktig bruk av frasen "i forhold til" synes jeg er utslettfremkallende, jammervekkende irriterende.

Ja, det skjer av og til. Jeg soler meg i glansen av egen språklig fortreffelighet. Men som alltid står hovmod for fall.

Jeg har nemlig blitt knepet i å bruke ordet "insistere" feil. Og det som verre er, jeg har gjort det konsekvent. Over tid har jeg nemlig klart å lire av meg "instisere" med største selvfølgelighet, noe som er både katastrofalt og ubønnhørlig feil. Og da en observant kollega påpekte dette, var jeg ikke snauere enn at jeg først nektet å tro det. Langsomt begynte det å demre for meg da jeg panisk forsøkte å forsvare meg ved å påstå at "instisere" og "insistere" refererer til to forskjellige ting. Språkrådet ble konsultert, og tilbakemeldingen fra deres vanntette og pålitelige ordbok på nett var klar: "instisere" er ikke et ord. Jepp, der sto det svart på hvitt, og kollegaens latter var både høyst betimelig og fullstendig på sin plass. Etter jobb gikk jeg vantro og slukøret til en middagsavtale med en venninne mens de to ordene danset rundt i hodet mitt. Og ja, hun syntes også at det var festlig. Kommentaren "ENDELIG er det noen som har tatt deg på dette!" har også kommet opp. I det hele tatt finner jeg det nå smått fascinerende at ingen har tatt meg i å gjøre denne feilen før, men nå er det nye tider. "Instisere" er et ord jeg aldri skal ta i min munn igjen.

Ja, også skal jeg jekke ned språksnobberiet mitt en stund. I hvert fall til jeg har glemt denne fadesen. Det kan bli lenge til.

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits