Vår tids Homer - om "The Song of Achilles" av Madeline Miller

Et av litteraturhistoriens mest myteomspunnede verk er Homers Iliaden som ble skrevet ca 730 f.Kr. Det er også et viktig referanseverk for Trojanerkrigen og gresk mytologi, og har inspirert mange gjendiktninger i form av både skuespill, dikt, og ikke minst romaner. Fra et resepsjonshistorisk perspektiv må vi forholde oss til det faktum at antikken som epoke er fullstendig tapt for oss. Vi vet ingenting om hvordan Iliaden ble mottatt da den ble skrevet, derfor kan vi bare forstå dette eposet i lys av vår egen samtid. En som har forsøkt seg på det heroiske prosjekt det er å bearbeide og gjendikte Iliaden, og transformere den urgamle historien til et moderne litterært verk, er den amerikanske forfatteren Madeline Miller. I 2011 utga hun The Song of Achilles, som også er hennes debutroman. Hun har tolket Homers epos, lest mellom linjene, og satt seg inn i de togakledde heltenes psyke. Resultatet er en roman med som i stor grad er tro mot historien vi kjenner fra Iliaden, men som skildrer den gamle historien på en måte som føles både frisk og ny, og som er full av ungdommelig livskraft og grenseløs kjærlighet.

En ikke uinteressant side ved Millers historie er fortellerstemmen. The Song of Achilles fortelles i første person, men Akillevs "eier" ikke sin egen historie på samme måte som i Iliaden. I stedet er det fra Akillevs beste venn, Patroklos, sitt perspektiv vi får historien fortalt. Patroklos er ikke en ubetydelig karakter i Iliaden, men vi får aldri vite mye om ham. I eposet vies mye plass til Akillevs uvilje til å fortsette å kjempe i trojanerkrigen fordi han har blitt overstyrt av en arrogant Agamemnon som har fratatt ham frillen han har røvet seg, Briseïs. Når denne situasjonen oppstår, trekker Akillevs seg furtent tilbake tl teltet sitt på stranden hvor bruker tiden på å spille lyre, tilsynelatende uberørt av at grekerene går på mange stygge tap mot trojanerene i hans fravær. Det er først når godhjertede Patroklos blir drept av trojanerenes helt, Hektor, at han vender tilbake til krigen. I Millers historie følger vi oppveksten til Akillevs og Patroklos, og hvordan vennskapet deres blir sterkere og sterkere, helt til det utvikler seg til å bli et lidenskapelig kjærlighetsforhold. Deres gjensidige lojalitet gjør at de velger å følge hverandre til Troja, slik at Akillevs kan fullbyrde sin skjebne som er å bli den største krigeren noensinne. Selv etter at han er drept av Hektor fortsetter Patroklos å fortelle historien, da som et taust vitne til Akillevs bunnløse sorg. Så barker alfahannene sammen, og Akillevs dreper Hektor. The Song of Achilles slutter så slik Iliaden slutter, med at Hektors far, kong Priam av Troja, kommer til Akillevs telt om natten og bønnfaller ham om å returnere liket av Hektor så han kan begraves. Slik blir romanen og eposet sydd pent sammen slik at førstnevnte blir et slags supplement til originalen, en tolkning med utspring i det 21. århundrets opplevelse av kjærlighet, vennskap, sorg og savn.

Millers hovedpremiss i The Song of Achilles er å utforske forholdet mellom Akillevs og Patroklos. Iliaden forteller oss ikke stort mer enn at Patroklos er Akillevs "høyest verdsatte følgesvenn", og gir oss derfor ingen svar på hva slags forhold de to mennene hadde. Det spørsmålet forsøker Miller å gi oss et svar på, og i hennes versjon har det et kjærlighetsforhold. Dette er en teori hun ikke har tatt ut av løse luften, for det finnes belegg for dette i flere klassiske litterære verk, blant annet i Platons Symposium. Det sies også at da Alexander den Store besøkte Troja på vei til Persia, ofret han Patroklos og Akillevs felles grav til gudene. Slik sett er ikke Millers tolkning av forholdet mellom Akillevs og Patroklos noen brannfakkel. Tvert imot, den stemmer godt overens med hva mange nok allerede har tenkt når de har lest Iliaden.

For å etablere kjærlighetshistorien, starter Millers narrativ lenge før Iliaden. Akillevs og Patroklos er pubertale tenåringsgutter som vokser opp sammen, det er hormoner overalt, og historiens form ligner her mer på en tenåringsroman enn et epos. Denne delen av historien har nok en svakhet. Millers forsøk på å skildre de uerfarne og omklamrende guttenes forsøk på å uttrykke sin kjærlighet overfor hverandre fremstår tidvis som litt flau mykporno. Heldigvis modner dette kjærlighetsforholdet i tråd med at hovedpersonene vokser opp, og blir til noe mer signifikant når Akillevs tvinges til å forholde seg til profesien om at han skal bli verdens største kriger. Konflikten består lenge i at han ikke vil ta imot sin skjebne, men bli hos Patroklos og skape et liv med ham. Så røves Helen vekk fra kong Menelaos av den trojanske prinsen, Paris, og krigen er igang. Et fint grep som Miller gjør her er å gi Akillevs gudinnemor, sjønymfen Thetis, en stemme. I The Song of Achilles  inntar hun rollen som svigermoren fra helvete som gjør hva hun kan for å få Akillevs inn i stridsdrakten og vekk fra Patroklos.  Jeg liker også at frillen Briseïs har blitt gitt en personlighet i historien. Selv om karakteren hennes er relativt flat der hun fungerer som et slags omsorgsfullt overhode for Akillevs "husholdning" i Troja, så forstår man mer av Akillevs vrede når Agamemnon tar henne fra ham. Romanens kanskje fineste øyeblikk kommer imidlertid etter at Patroklos er død. Akillevs har hevnet ham ved å ta livet av Hektor, kong Priam kommer til Akillevs' telt om natten for å bønnfalle ham om å levere tilbake liket av hans sønn. Der, skjult av nattemørket, knyttes et bånd av forståelse og gjensidig respekt mellom de to mennene som begge har mistet den de er aller mest glad i. Og Akillevs lar Priam få Hektors kropp, samtidig som han innser at han må gi slipp på Patroklos. Samtidig sluttes ringen, da både Iliaden og The Song of Achilles slutter med en følelse av sorg og savn.

Madeline Millers roman er ikke en historisk roman om trojanerkrigen, og hennes tolkning av historien er bare én av mange mulige. Med The Song of Achilles har hun evnet å puste nytt liv i Akillevs og Patroklos ved å utstyre dem med tanker, følser, håp og drømmer, og slik har også Iliaden fått nytt liv. Ved å gjendikte verdens kanskje aller mest kjente epos, har hun klart å gjøre Iliadens episke univers tilgjengelig for et moderne publikum.



Achilles lamenting the death of Patroklos (1760-63) malt av den britiske kunstneren Gavin Hamilton.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits