Søsterlig samklang - First Aid Kit på Rockefeller

Den svenske søster-duoen First Aid Kit har bred appell. Det var tydelig på Rockefeller i går kveld, for der hadde både country-hipstere, nyutsprungne studenter, svensker (selvfølgelig), og eldre herremenn i flanellskjorter møtt frem. Og da Johanna og Klara Söderberg entret scenen litt før klokka 22.00, sto jubelen i taket blant samtlige.

Til tross for at de kun er 19 og 22 år gamle, så kan First Aid Kit allerede skilte med en imponerede merittliste. I 2007 slapp de sitt første americana/country/folk-inspirerte plate, og i januar i år kom oppfølgeralbumet, The Lion's Roar, som raskt lyste opp i vintertristessen. Til tross for at de er svært unge, så er søstrene Söderberg svært trygge på sin musikalske identitet som nikker til både Fleet Foxes, Bright Eyes, og ikke minst, til USAs countrygullalder på 60- og 70-tallet. Her er vare harmonier og fengende melodier fremført på gitar, keyboard, og gjerne el-harpe med sjel, troverdighet, og sjarmerende egenart.

Tidligere i år har First Aid Kit gjestet både Blå og Øyefestivalen, og i går var tiden kommet for å trollbinde et fullsatt Rockefeller. Kledd i flagrende, hippie-aktige kaftaner, gjør jentene det litt vanskelig for seg selv ut fra start. De spiller noen relativt ukjente låter, riktignok både sårt, vakkert, og med svært solide vokalharmonier, men jeg savner gjenkjennelseseffekten. Konserten åpner dermed litt platt og nedpå for oss nyfrelste tilhengere som ikke kjenner den forrige utgivelsen så godt, men de henter det inn igjen utover i konserten. Etter de to første låtene kommer åpningssnakket, og de to jentene fremstår som blide og sympatiske, men litt famlende. De har rikelig med turnérfaring både fra Europa og USA, likevel snubler de litt i ordene når de henvender seg til publikum. Men til tross for litt mislykket vitsing og det åpenbare publikumsfrieriet det er å henvende seg til nordmenn på knotete norsk, så klarte de seg bra. 

First Aid Kit er best når den smektende og dynamiske flervokalharmonien får spille hovedrollen i låtene. Det har kanskje noe med søsterlig instinkt å gjøre, ikke vet jeg, men de er så stødige i sin samklang at man lett kan tro at de snakker i flervokal til daglig. Snakkingen mellom låtene avslørte at dette ikke er tilfelle, men når de trekker frem hele sitt imponerende registert på flotte This Old Routine, og ikke minst, To a Poet, er publikum i en slags transetilstand. Brått forstår man hvorfor levende legender som Patti Smith og Paul Simon tok til tårene da de svenske søstrene tolket låtene deres for dem. Men Johanna og Klara har enda et triks på lager. Under Ghost Town ble alt elektronisk utstyr koblet fra for en helakustisk frermførelse. Jentene leverte en prikkfri gjennomføring som tenderte mot magisk, men med plasser på bakerste rad ble ikke opplevelsen så episk som jeg er sikker på at den kunne ha blitt. 

Da konserten bikket halvveis-merket, kom perlene tett. Sjarmerende Emmylou ble spart akkurat lenge nok, og trigget umiddelbart allsang med første akkord. Wolf, på sin side, trigget dansefoten. Avslutningsvis bød de på The Lion's Roar, tittelsporet fra den siste platen. Og her skjedde det noe underlig. De søte søstrene med flagrende kjoler og englefjes tok til headbanging, kraftig sådan. Faktisk av en type som ikke står tilbake for den mest dedikerte heavyroker. Johanna gjorde voldsomme utfall mens hun hamret løs på tangentene, og Klara satte nesten håret fast i gitarstrengene. De skal ha skryt for at de satser på egenart, men sjangerbruddet ble litt for påfallende.

Jevnt over leverte First Aid Kit en fin og stemningsfull opplevelse på sitt første besøk på Rockefeller. Kvalitetsmessig var det lite å utsette, men de kunne tjent på å improvisere mer med låtene sine. Søstrene tok ingen sjanser, og ga publikum verken mer eller mindre enn forventet. Kveldens høydepunkt ble derfor en tolkning av Paul Simons America, som var første ekstranummer. Et uforglemmelig sårt og vakkert øyeblikk, og en verdig avlutning på en kveld i americanaens tegn.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits