Myrlandskap og møllspist brudekjole - om BBCs adaptasjon av "Great Expectations" fra 2011

Å se en Dickens-adaptasjon føles alltid som et lykkelig gjensyn med gamle venner. Den eiendommelige atmosfæren I Charles Dickens' romaner har bergtatt lesere i 150 år, og har en nærmest magnetisk tiltrekningskraft på regissører. Det er noe med romanenes enigmatiske karakterer, gotiske estetikk, og ikke minst sylskarpe samfunnskritikk, som gjør seg svært godt på film. Av alle Dickens' romaner, er Great Expectations fra 1860 en av de som har blitt filmatisert absolutt flest ganger. Helt siden filmens fødsel har den blitt filmatisert med omtrent ti års mellomrom, og med mange forskjellige uttrykk. Den mest originale er nok Alfonso Cuaróns versjon fra 1998, med Gwyneth Paltrow og Robert DeNiro, som finner sted i vår egen samtid. Nytenking er alltid spennende, men likevel vil jeg nok alltid mene at de beste versjonene er de som tar oss tilbake til viktoriatiden, og til det tåkete myrlandskapet i Kent. BBCs miniserie i tre deler, som ble laget til julen 2011, er en av disse. Og den ivaretar Dickens gåtefulle Bildungsroman med det karakteristiske gotiske fernisset på ypperlig vis. 

Allerede i første scene setter regissør Brian Kirk standarden. Abel Magwitch, i Ray Winstones skikkelse, skjuler seg i det fuktige myrlandskapet, og det spøkelsesaktige fangeskipet han har rømt fra lurer i bakgrunnen. Over myrene løper vår unge helt, Pip, til han blir overrumplet av den rømte fangen som trenger hans hjelp. Pip strekker ut en hånd, og en relasjon som etter hvert skal prege hans liv på måter han ennå ikke kan forestille seg, oppstår. Ray Winstone spiller Magwitch svært godt, røff og hard, men med et lite glimt av godhet som skinner gjennom gjørma, og åpningsscenen er dermed perfekt. Det er også scenene fra det forlorne Satis House, hjemmet til den forsmådde bruden Miss Havisham og hennes adoptivdatter Estella. Forfallsestetikken ligger tykk som tåken over myrlandskapet, og Gillian Anderson er en strålende Miss Havisham, der hun skrider rundt i sin møllspise brudekjole mens hun sørger over bryllupet som aldri fant sted. Og Estella? Hun oppdras til å knuse menns hjerter, noe Pip lærer så altfor sent. På den vanskelige og hjerteskjærende måten, selvfølgelig.

De som har lest boka, og det er mange, kjenner selvfølgelig historien slik den deretter utspinner seg. Pip flytter fra sin fattige tilværelse hos sin søster og svoger i Kent når han mottar et anonymt brev om at han skal til London for å bli en gentleman, alt på en hemmelig velgjørers regning. Her møter han noen av historiens mest fargerike skikkelser, blant annet Mr. Jaggers, Pips advokat og verge i London. Og hvem er det som spiller ham? Jo, en vi vanligvis tilbringer store deler av påsken med, nemlig David Suchet. Han har rensket vekk Poirot-faktene, og personifiserer Dickens mest sympatiske advokatskikkelse på en så overbevisende måte at ethvert minne om Agatha Christies belgiske detetktiv forsvinner som dugg for solen. En solid innsats gjør også Harry Lloyd som Herbert Pocket, Pips venn og bofelle i London. Pocket portretteres som både morsom, fornuftig, og en smule drikkfeldig, altså er han den perfekte medsammensvorne når man skal finne seg sjæl som ung mann i 1850-årenes London. Lloyd ble sist sett som den platinablonde, diabolske, og ikke minst, hakkende gale Viserys i første sesong av Game of Thrones, og det er forfriskende å se han spille på sine mer sympatiske strenger. Fun fact: Harry Lloyd er faktisk Charles Dickens' tipp-tipp-tippoldebarn. Om det gjør han til et selvskrevent innslag på rollelistene til kommende Dickens-adaptasjoner gjenstår å se.

Castingen er altså gjennomgående god. Men det er et par skjær i sjøen, og det er de to hovedpersonene, Pip og Estella. Det er ikke det at Douglas Booth er dårlig, eller at Vanessa Kirby er stygg. Men Dickens' intensjon kan da umulig ha vært at Pip skulle være penere enn Estella - kvinnen som tross alt har blitt oppdratt til å få menn til å bli forelsket i seg, for så å knuse deres hjerter brutalt og nådeløst. Mens Estella ser ut som en høyst ordinær viktoriansk overklassefrøken, sprader Pip rundt med et dådyrblikk og en trutmunn som vil sikre han veggplass på utallige pikerom i minst et decennium. Anne Bilson, kritiker i The Telegraph, sier det best: "Booth is so distractingly lovely that if I were a Miss Havisham as young as Anderson I would have thought to hell with his background and married him on the spot, just so I could gaze at him over the breakfast table".

Til tross for tidvis kritisk feilcasting, så er Great Expectations anno 2011 vel verdt å bruke tid på. De tre timelange episodene flyr forbi, og er man glad i Dickens så føles det som en gjenforeningsfest. Av det aller beste slaget. Se for øvrig opp for enda en filmatisering som kommer på kino i løpet av vinteren, med Ralph Fiennes som Magwitch og Helena Bonham Carter i den møllspiste brudekjolen.

 




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits