Fantasiens kastevind - om den vanskelige adaptasjonen

Rett som det er havner jeg i diskusjoner av typen "Hva er best? Boka eller filmen?". I disse diskusjonene er det gjerne mange følelser i sving, for har en regissør våget å filmatisere en bok som mange har et sterkt forhold til, så risikerer han eller hun å få sitt pass grundig, og gjerne nådeløst, påskrevet. Er man misfornøyd med adaptasjonen av favorittboka, så synes man gjerne at det er fullstendig legitimt å tømme ut sine frustrasjoner til alle som er villige til å høre på. Man argumenterer gjerne voldsomt for at det er en udiskutabel sannhet at boka er best - uansett. Slike diskusjoner synes jeg ofte har en lei tendens til å bli litt unyanserte, og av og til, direkte usaklige. For jeg mener at det er viktig å ikke glemme at bok og film er to vidt forskjellige medier, og at begge fortjener å bli vurdert ut ifra sine egne forutsetninger. 

Anslagsvis halvparten av alle filmer som produseres hvert år er litterære adaptasjoner. Adaptasjon er en tilpasning av et allerede eksisterende kunstverk, i denne sammenhengen litteratur, til en ny sjanger eller medium, som oftest film. Faktisk er tradisjonen for filmatisk adaptasjon like gammel som filmen selv. En av de aller første litterære adaptasjonene som ble laget er Georges Méliès' Le Voyage dans la Lune fra 1902. Filmen er basert på to romaner, En Ferd til Månen av Jules Verne og De Første Mennene i Månen av H. G. Wells. Allerede i adaptasjonens barndom demonstrer Méliès dens muligheter ved å smelte sammen to litterære verk i én film. For det er faktisk ingen regel som sier at en regissør MÅ være fullstendig trofast mot originalen. Og det er dette faktum som gjerne faller enkelte tungt for brystet.

Det er især to problemer som knytter seg til adaptasjon og trofasthet.
Det første har med tolkning å gjøre. Et privilegium man har når man leser en roman, er at man skaper sine egne bilder. Personene, stedene, og situasjonene som beskrives i boka får et visuelt uttrykk i leserens fantasi, og man står fritt til å skape de bildene man selv ønsker. Når man leser skaper man altså sitt helt egne subjetive univers, og dette betyr at de finnes like mange versjoner av boka som det finnes lesere. Når man ser en filmatisering av en roman, så blir opplevelsen man har i kinosalen en helt annen enn den man hadde da man leste boka. Det er fordi man blir presentert for en tolkning av verket. Mens en bok oppmuntrer leseren til å bruke fantasien, så er film en ferdig tolkning av boka, komplett med lyd og bilder. Og når tolkningen som er gjort av en regissør, manusforfatter, og skuespillere ikke samsvarer med det universet man selv har skapt, ender man gjerne med å ikke like filmen særlig godt. Det betyr likevel ikke nødvendigvis at adaptasjonen er dårlig.

Det andre problemet er at det som fungerer i en bok ikke nødvndigvis fungerer på film. For drøye ti år siden ble tilløp til ramaskrik da det viste seg at Peter Jackson, som på den tiden var aktuell med filmatiseringen av Ringenes Herre, hadde besluttet å droppe blant annet scenen med Tom Bombadil fra den første boka. Det kan til tider være en utakknemlig oppgave å adaptere en av verdens mest elskede litterære verk til film, og enklere blir det ikke når man er nødt til å ta vanskelige valg for at handlingen skal fungere også på film. Jackson argumenterte, med rette, at karakteren Tom Bombadil ikke hadde noen viktig rolle i den videre handlingen, og ville bare blitt en "løs tråd" i filmversjonen. Det ligger i adaptasjonens natur at vanskelige valg må tas. De fleste elementene ved originalhistorien vil som regel videreføres, men noe må også forandres og utelates for at historien skal fungere på film. For bok er bok, og film er film! Og regissørens ansvar er først og fremst å skape en god film.

Det finnes mange forskjellige typer adaptasjoner, og ofte kan filmmediet også tilføre litteraturen noe. Robert Altmans Short Cuts fra 1993 er basert på ni noveller og et dikt av den amerikanske forfatteren Raymond Carver. I Altmans film flettes de ti historiene sammen til et intrikat nett av slektsbånd, vennskap, uvennskap, og tilfeldigheter. Det blåses nytt liv i Carvers 22 hovedpersoner når regissøren får livene deres til å krysse hverandre på måter forfatteren selv aldri lot dem gjøre. Carvers noveller og dikt blir til étt univers i stedet for ti fragmenterte historier, og nye perspektiver oppstår. Peter Webbers Girl with a Pearl Earring fra 2003 er en adaptasjon av Tracy Chevaliers roman ved samme navn, som igjen er inspirert av den flamske kunstneren Johannes Vermeers berømte kunstverk fra 1600-tallet. Det gåtefulle portrettet blir gjerne kalt "Den flamske Mona Lisa", og Chevaliers roman er en fiktiv fortelling om hvordan kunstverket ble til. Webbers film baserer seg altså på to kunstverk. Handlingen hentes fra romanen, mens det visuelle uttrykket er tydelig Vermeers. De gyldne fargene i blått, brunt, og gult som dominerte Vermeers kunst, er også de gjennomgående fargene i filmen. Tre kunstneriske sfærer smeltes derfor sammen i Girl with a Pearl Earring.

En bok vil aldri bli filmatisert på en slik måte at samtlige lesere blir tilfredsstilt. Noen vil alltids forlate kinosalen med en følelse av at favorittvoka har blitt radbrukket. Jeg håper likevel at vi kan være litt snillere med filmmediet, for mange adaptasjoner har fått ufortjent hard medfart fordi regissøren har gjort endringer, fjernet noen avsnitt, eller våget å eksperimentere med originalverket. Bok og film er to forskjellige ting, og det er fullt mulig å sette pris på filmen selv om man kanskje ikke er enig i alle valgene som regissøren har gjort. Uansett er det jeg selv som eier den opplevelsen jeg hadde da jeg leste boka. Og den kan ingen regissør ta ifra meg. 



Det er flere adaptasjoner å glede seg til i månedene som kommer. Selv gleder jeg meg stor til blant annet The Hobbit, Cloud Atlas, On the Road, Les Misérables (som først og fremst er roman og ikke musikal), Anna Karenina, og The Great Gatsby.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits