Anti-cheerleaderen - om St. Vincent og 2011-utgivelsen "Strange Mercy"

Jeg har i lengre tid vært hekta på St. Vincent. Brooklyn-baserte Annie Clark, som tidligere har vært medlem av The Polyphonic Spree, blir ofte omtalt som "dronningen av indierock" av tungt kredible bransjemedier som Pitchfork og NME. På sin tredje plate som St. Vincent, Strange Mercy fra 2011, demonstrerer hun hvorfor hun virkelig fortjener denne tittelen. 

Annie Clark er en indiepoet av de sjeldne, noe artistnavnet også understreker. St. Vincent er navnet på sykehuset hvor poeten Dylan Thomas døde, eller som hun selv sier: stedet hvor poesien kommer for å dø. Hun kombinerer ærlige, såre tekster med et til tider aggressivt musikalsk uttrykk malt med tunge gitarriff og dramatisk perkusjon. Med sine store dådyrøyne og bleke porselenshud ser hun kanskje ikke ut som den hardtslående rockeren hun er, men her må man ikke la seg lure. Hun er ikke den indie-pinupen mange tar henne for, men en autoritær frontfigur for et dyktig art-rock band med en stor spennvidde. Og når stemmen hennes ikke lenger strekker til, lar hun gitaren skrike for seg.

Strange Mercy åpner med "Chloe in the Afternoon", en låt inspirert av Eric Rohmners film ved samme navn fra 1972. Filmen handler om en mann som slites mellom troskapen til sin kone og sin flotte venninne Chole, som kommer innom kontoret hans hver dag etter lunsj. Når det til slutt ser ut til at deres langvarige flørt skal bli til en utenomekteskapelig affære, gripes han av skyldfølelse og løper hjem til kona. St. Vincents låt har mange klare likhetstrekk med filmen, men Annie Clark tar historien til et mørkere, mer dominatrix-aktig sted. Tekstlinjen "You're all legs, I'm all nerves. Black lacquered horse-hair whip"  vitner om noe annet enn en uskyldig flørt på kontoret. Alt blir litt mørkere med Clarks språk, og her ligger også nøkkelen til St. Vincents musikalske stil. Mer eller mindre ordinære situasjoner fra hverdagen draperes i et slør av korrupsjon, angst, og mørk mystikk. Det er som å se en skrekkfilm hvor det viser seg at den søte nabojenta er massemorderen.

Flere av låtene spiller på de amerikanskje klisjeene man blant annet kjenner fra high-school filmer fra 80-tallet. Med "Cheerleader", og verselinjen "I've seen America with no clothes on" snur hun kanskje en av de aller mest kjente amerikanske klisjeene på hodet. Akkompagnert av stakkato gittarriff instiserer hun "I, I, I, I, don't want to be your cheerleader anymore", som om hvert enkelt "I" understreker løsrivelse og gryende selvstendighet fra de tomme og overflatiske amerikanske verdiene. Det er vanskelig å se for seg at en dame som Annie Clark noen gang har vært en cheerleader, men hun har ved flere anledninger fortalt i intervjuer at hun låtene hennes er basert på egne erfaringer. Med dette personlige fundamentet tar hun tempen på sider ved det amerikanske samfunnet som mange av hennes landsmenn/kvinner nok kan kjenne seg igjen i.

Et av høydepunktene på Strange Mercy er også St. Vincents kanskje mest rendyrkede poplåt hittil. "Cruel" fanger lytterens oppmerksomhet umiddelbart med en særegen hook og innovative gitarrytmer. I bakgrunnen høres et mystisk, nesten cinematisk refreng som mer enn noe annet må kunne beskrives som Annie Clarks musikalske varemerke. Når man hører denne låta, så forstår man også hvorfor St. Vincent ofte blir sammenlignet med David Bowie og Talking Heads. Hennes musikalske forbilder har dessuten selv fått øynene opp for den unge indierockeren, for et samrabeid med David Byrne er på trappene senere i høst. Resultatet kan ikke bli noe annet enn art-rock på sitt beste. 

Strange Mercy er en av de platene som eksiterer i sitt helt eget univers. "Unik" og "innovativ" er ord man ikke kan bruke nok når man skal beskrive den tredje platen til St. Vincent. De gode melodilinjene som ligger oppå de intrikate gitarkrumspringene på nesten samtlige låter, understreker likevel at Annie Clark mestrer den kunst det er å smelte virtuositet sammen med tilgjengelighet. Det er kryptisk, men ekte, og svært, svært slitesterkt.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits