Suicidale pelsdyr

For et par dager siden kom en gammel favoritt opp i en samtale, nemlig tegneseriebøkene Bunny Suicides av Andy Riley. Riley både skriver og illustrerer tegneserien, som i hovedsak består av enkelttegninger av kaniner som forsøker å ta livet av seg på fantasifullt vis. Resultatet er både absurd, bisarrt, og fylt til randen med svart humor. Hjernen bak det hele er jo engelsk, må vite.

Jeg hukser at jeg først stiftet bekjentskap med denne tegneserien for ca fire år siden, da jeg gikk på masterstudiet i engelsk litteratur. Hjernen min var så proppet full med Virginia Woolf, leserteori, semantikk, og fortolkningslære at jeg ble i overkant opptatt av å prøve å tolke Rileys kanintegninger. For hva skulle de symbolisere? Var de en eksistensialistisk kommentar til tingenes forgjengelighet i en post-moderne verden? Jeg husker jeg hadde en slik diskusjon med et par likesinnede litteraturnerder, men vi endte rett og slett opp med følgende konklusjon: Bunny Suicides er nok ikke en kommentar til noe som helst. De er bare rasende festlige! En konklusjon jeg den dag i dag er svært fornøyd med, særlig siden jeg til tider opplever at de litteraturvitenskapelige brillene sitter litt for godt fast på nesa mi.

Det geniale med Bunny Suicides ligger i tegningenes enkle form og budskap. Kaninene er rett og slett lei livet, og har kommet opp med mange spenstige måter å gjøre slutt på alt på. Av og til må man kikke litt ekstra lenge på tegningene for å se akkurat hvordan kaninene har lagt opp selvmordet. Noen ganger må man også lete litt før man får øye på noen små ører som stikker opp av for eksempel en brødrister eller en kjøttetende plante. Jeg setter spesielt stor pris på tegningene med populærkulturelle referanser som Wicker Man, The Terminator, Star Trek og Lord of the Rings.

Selvfølgelig kan man ikke lage en tegneserie om søte små kaniner som tar livet av seg uten at det oppstår kontroverser. I 2008 nektet en mor fra Oregon i USA (selvfølgelig) å levere tilbake en Bunny Suicides bok til skolebiblioteket til sønnen sin på bakgrunn av at hun mente at den var støtende. Hun truet også med bokbrenning. Etter en lengre feide med de ansatte på skolebiblioteket, som endte med at en komite ble nedsatt for å vurdere boken, gikk hun til slutt med på å levere den tilbake. I England reagerte den veldedige organisasjonen The Brown Hare Preservation Society sterkt på bildene i boka. Til det sa forfatter Riley bare "Jeg synes det var morsomt siden det ikke er avbildet en eneste hare i tegneserien". Hareentusiastene vant altså heller ikke frem med sin sak.

Til tross for flere mislykkede forsøk på å fjernet bøkene fra biblioteker og bokhandlere, lever Bunny Suicides videre i beste velgående. Ta en titt på de festlige tegningene! De forteller oss jo faktisk et par sannheter om livet. Bare ikke forsøk å tolke dem i stykker, slik jeg gjorde da jeg var blasert litteraturstudent. Nå er jeg blasert litteraturviter, og vet bedre ;)

 








Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits