Nyanser av modernitet - om Paulo Coelhos angrep på James Joyce i The Guardian

Dette provoserte meg noe grenseløst. I en artikkel i The Guardian gjengis Paulo Coelhos uttalelser til den brasilianske avisen Folha de S Paulo. Her går han til angrep på den irske modernisten James Joyce, og kritiserer verkene hans for å være "skadelige" for litteraturen. Spesielt trekker han frem Joyces hovedverk, Ulysses, og hevder at den er innholdsløs og altfor eksperimentell. Han bruker også ordene "ren stil" og "tull" i sin beskrivelse av en av det engelske språks aller største romaner fra det 20. århundret. Som stor beundrer av James Joyce faller det meg tung for brystet at forfatteren som blant annet har Alkymisten på samvittigheten, utroper seg selv til en slags dommer over hva som er "god" og "dårlig" litteratur. I tillegg kommer han med sin egen definisjon av hva moderne litteratur er uten å åpne for diskusjon. Etter min mening går Coelho på en real skivebom med disse uttalelsene, og som representant for forfatterstanden burde han vite bedre enn å angripe en forfatter som har betydd så mye for litteraturen som det Joyce har. La meg utdype hvorfor. 

James Joyce blir ofte omtalt som en av det engelske språks fremste utøvere. Nesten egenhendig (dog med litt drahjelp fra Virginia Woolf og T.S. Eliot) skapte han en ny litterær bevegelse i begynnelsen av det 20. århundret, modernismen. Han var en forfatter i besittelse av en eksepsjonell språkforståelse og vidd, og ikke minst hadde han inngående kjennskap til de intrikate sosio-kulturelle linjene i det irske samfunnet av sin samtid. Han var en sann kunstnersjel som aldri overlot noe til tilfeldigheten, og var kjent for å strukturere hver eneste setning med sylskarp presisjon. Alt for å presentere sin visjon i "korrekt rekkefølge", som han selv en gang uttalte. Og ja, han var eksperimentell. I aller høyeste grad. Historien om Leopold Bloom, hovedpersonen i Ulysses, er utfordrende lesning. Her spiller Joyce på samtlige modernistiske strenger, blant annet stream-of-consciousness, for å formidle Blooms dag i Dublin, den 16 juni 1904. Romanen kombinerer sjangrer på en finurlig måte, og veksler mellom å beskrive hovedpersonens indre og ytre liv, før den plutselig slår over i skuespillaktige replikkutvekslinger. Ja, det er komplisert. Ja, det er til tider vanskelig å forstå. Og nei, Joyce treffer ikke alle. Det han imidlertid aldri unnlater å gjøre er å utfordre, og sette igang tankeprosesser hos leseren selv. Slik blir Ulysses et dynamisk verk som forandrer seg for hver gjennomlesning. Og det må kunne sies å være en prestasjon, for Joyce klarte å skape noe helt nytt. Han sprengte grenser, og utfordret den tradisjonelle romanformen slik man kjente den fra viktoriatiden. Med dette viste han at romanen hadde uante muligheter, og ikke nødvendigvis trengte å være oppskriftsmessig og plotdrevet for å være engasjerende og interessant.

Det som provoserer meg med Coelhos uttalelser, er at han later til å tro at det å være eksperimentell og stilmessig orientert nødvendigvis går på bekostning av verkets innhold og substans. Her er jeg sterkt uenig, for jeg får inntrykk av at Coelho mener at det å eksperimentere med litterær form ikke lar seg kombinere med det å fortelle en god historie. Jeg er enig i at et godt plot kan hjelpe til med å drive en roman fremover, men den er på ingen måte avhengig av dette. Av og til kan en roman som merkes av språklig finesse og et kunstferdig uttrykk være like god litteratur, om ikke bedre. Dessuten kan Coelho umulig ha lest Joyce særlig nøye, for ingen av Joyces verker mangler substans. Han forteller historier om religion, samfunnsforhold, mellommenneskelige relasjoner, kunst og kultur, og er gjerne sterkt samfunnskritisk. Hvordan Coelho kan hevde at det ikke er noen substans bak den eksperimentelle stilen er for meg helt ufattelig. Et vesentlig poeng her er at Joyce og Coelho opererer i vidt forskjellige litterære sfærer. Coelhos litterære prosjekt dreier seg gjerne om åndelige reiser og å finne seg selv, alt innenfor en tydelig ytre handling. Og mens Joyce baserer sine verk på samfunnskritikk og faktiske sosiale forhold i sin samtids Irland, fokuserer Coelho på pseudo-spirituelle "indre reiser", troen på at omener vil vise vei, og at "vil man noe nok, så vil universet anstrenge seg for at man skal oppnå dette" (Alkymisten). At en pop-kulturell forfatter som Coelho angriper Joyce på den måten han gjør, faller altså på sin egen urimelighet. Som om Rihanna skulle ha kritisert Mozart for å være for komplisert og uhåndgripelig.

Jeg finner det smått merkverdig at det drøye 70 år etter modernismens storhetstid finnes en forfatter som mener at Joyce ikke var moderne. Derimot hevder Coelho at han selv, i motsetning til Joyce, er moderne fordi "jeg får det vanskelige til å virke lett, og slik kan jeg kommunisere med hele verden". For det første synes jeg ikke at Coelho har belegg for å plassere begrepet "moderne" i en slik bås. Når han i tillegg uttaler "jeg er moderne til tross for hva kritikerene mener", så blir det direkte latterlig. Coelho er en forfatter av vår tid, og merkes naturligvis av dette. Det jeg ikke klarer å begripe er dette voldsomme behovet for å definere hva som er moderne litteratur. Rigide definisjoner hører ikke hjemme i litteraturen, det har arven fra Joyce, Woolf, Eliot, og vår egen Knut Hamsun lært oss. Det finnes ingen oppskrift på god litteratur. Grensene mellom "høy" og "lav" viskes gradvis ut i tråd med grensene mellom "høy" og "lav" kunst. Og det skal Coelho, som forfatter romaner som på sitt verste minner om selvhjelpsbøker, bare være glad for.

Jeg har aldri vært noen tilhenger av Coelhos litteratur, men at han fenger mange er det ingen tvil om. Det er selvfølgelig helt i orden, for jeg mener at det skal være rom for all slags litteratur. Det jeg reagerer på er at han anklager Joyce for å ha skadet litteraturen. Dette er en usannhet av enorme proposjoner, for få har bidratt så mye til litteraturens utvikling i det 20. århundret som det han har. Og arven etter Joyce lever videre i vår tids største forfattere, som for eksempel Don DeLillo, Ian McEwan og J.M. Coetzee. Og takk for det.

 




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits