Augustsol, Onsdag, Øyafestivalen, og Meg!

For et par år siden holdt jeg bokstavelig talt på å regne bort på Øyafestivalen. Fra det øyeblikket jeg satte føttene i Middelalderparken regnet det i strie strømmer, hele ni strake timer i strekk. Det plasket i plastkoppen så den flate festivalølen ble enda flatere, og den skjøre regnponchoen jeg hadde kjøpt tok inn vann på de underligste steder. Siden den gang har jeg sagt at Øyafestivalen skylder meg en strålende soldag. Det er stas å kunne meddele at gjelden er gjort opp, for oppreisningen kom på åpningsdagen av årets festival. Og jammen fikk jeg sett noen bra konserter også. Her er min oppsummering av Øya-onsdagens fire beste konserter.

FLORENCE + THE MACHINE
Etter å ha sondert terrenget på festivalområdet et par timers tid, spist en hinsides knøttliten og flådyr burger, samt sittet på en pall bak Hafslund-standen og drukket øl, var det endelig klart for det første av kveldens høydepunkter: Florence + the Machine på hovedscenen, Enga. Etter min mening leverte Florence Welch og hennes maskineri et av fjorårets beste album, så forventningene var mildt sagt høye. Og hun leverte, til tross for enkelte problemer med lyden. Live-versjonen bli selvfølgelig litt annelerdes enn innspillingene, men de maksimalistiske arrangementene som karakteriserer Florences musikalske uttrykk er i aller høyeste grad til stede. Dette er grandiose popvoldsomheter preget av harpe, strykere, og dramatisk perkusjon. Det er til tider en litt oversminket affære, men Florences voldsomme stemmeprakt loser det hele trygt i havn. Det visuelle utrykket sitter også. Florence entret scenen iført dyplilla flagrende gevanter, og i tillegg har hun et utseende som ser ut som om det er meislet ut i stein. Fremtoningen hennes er dog smått shizofren. Mellom låtene snakket hun med en lys stemme som ga assosiasjoner til Luna Lovegood i Harry Potter, og formante sitt publikum om å "loooove each other" og "raaaaise each other up". Og da opp-tempo låtene nådde sine høydepunkt, hoppet hun frem og tilbake på scenen som en antilope på steroider. Men for all del, da publikum sang med på Heartlines og Spectrum, var både lydproblemer og den frenetiske hoppingen tilgitt. Florence Welch er ei bra dame!



FEIST
Det var tett mellom høydepunktene på Øya-onsdagen, noe som gjorde at flere av de beste konsertene bet hverandre litt i halen. Vi forlot Florence før siste låt var spilt for å få med oss mest mulig av Feist som spilte på Sjøsiden, en fem minutters spasertur unna. Da vi ankom var Leslie Feist allerede igang med sitt sett, og hele opplevelsen ble dessverre noe preget av at vi fikk latterlig dårlige plasser langt unna scenen. Personlig brøt jeg alle tidligere rekorder i å stå på tå i gummistøvler, sammenhengende, og over tid. Feist selv skal imidlertid ikke lastes for den litt halvdårlige opplevelsen vi hadde, for den grå gitarbehengte prikken vi så laaangt der fremme ga alt og litt til. Dette er indiepop slik indiepop skal være, og Feist har en strålende feeling for fengende melodier og godt musikalsk håndverk. I likhet med Florence sto også hun for en av fjorårets flotteste utgivelser, og på Øya demonstrerte hun sin store spennvidde og særegenhet. Som liveartist er hun energisk og rocka, og henvendte seg direkte til publikum flere ganger. Jeg hadde faktisk forventet en mer nedtonet konsert, så dette var både overraskende og veldig forfriskende. Høydepunktene kom med Graveyard og The Bad in Each Other, fra fjorårets utgivelse, Metals. Da var det nesten så jeg sang med. Men bare nesten.




THE STONE ROSES
Heldigvis var det en liten pause mellom Feist og årets store Øya-snakkis, The Stone Roses. Vi fikk dermed rikelig med tid til å forflytte oss fra Sjøsiden og tilbake til Enga sammen med anslagsvis 85% av Øyapublikumet denne dagen. På forhånd hadde det knyttet seg stor spenning til comebacket til 80- og 90-tallsheltene, hvis selvtitulerte debutalbum fra 1989 har oppnådd klassiskerstatus blant indieetuasiaster som meg selv. Omtret samtidig som sola begynte å gå ned over vannspeilet ved Middelalderparken, satte Ian Brown og de øvrige bandmedlemmene igang den kanskje mest etterlengtede konserten på årets Øyafestival. Og gudhjelpemeg, de åpnet med I Wanna Be Adored. Det er vågalt, svært vågalt å starte med den enkeltlåta som kanskje i aller størst grad forbindes med The Stone Roses, og som de aller fleste venter mest på. Men, steinrosene hadde stålkontroll, og maktet å holde det interessant. Nå skal det også sies at Manchesterrockerene ikke har den største låtkatalogen, eller for den saks skyld, den største spennvidden å spille på. Men frykten for at opptredenen deres skulle fremstå som utdatert og geriatrisk ble gjort til skamme. De har blitt eldre og mindre attraktive, men for de kravstore hipsterne på Øya maktet de å by på et show som besto av mer enn bare støvete fragmenter av gammel storhet. Dette var The Stone Roses slik jeg forestiller meg at de var på tidlig 90-tall. Og det er mer enn godt nok når jeg ikke forventet at de skulle by på de helt store krumspringene i utgangspunket.



SUSANNE SUNDFØR
På Øyafestivalens først dag var det Susanne Sundfør som hadde fått æren av å avslutte. Hun hadde muligens blitt tildelt et noe utakknemlig tidspunkt, da hennes konsert på Sjøsiden begynte omtrent et kvarter før The Stone Roses rundet av på Enga. Dette viste seg å være av liten betydning, for da vi ankom scenen akkurat idet hun satte igang konserten med en forrykende versjon av Diamonds, var det allerede stappende fullt og vel så det. I tillegg fikk hun mye magi gratis, da hun var den eneste av artistene som fikk full uttelling av lyseffekter fordi hun spilte etter mørkets frembrudd. Susanne Sundfør er en av de artistene som det er vanskelig å bli klok på. På den selvtitulerte debuten fra 2007, kommer låtene som flotte pop-perler på en snor, men siden den gang har hun hengitt seg fullstendig til noe som best kan beskrives som et slags musikalsk kunstprosjekt. Det var derfor vanskelig å vite hva man kunne forvente på forhånd, men for meg ble Sundførs konsert en av høydepunktene denne dagen. Hun leverte inderlige og storslåtte versjoner av både White Foxes, The Silicone Veil, og The Brothel. På et tidspunkt lå magien så tykt over området at en (mannlig) publikummer fant det opportunt å gaule ut "Hun er jo en gudinne!!". Sceneshowet var dessuten mer energisk enn jeg hadde sett for meg på forhånd, og det kunne virke som om Susanne og Florence tidligere på dagen hadde avtalt seg imellom at hopping skulle være greia på Øyafestivalen 2012. For Susanne hoppet også. Mye. Det var sært. Men konserten var strålende!



Ja, også tok jeg 54-bussen hjem. Med ca 250 andre oppspilte festivaldeltakere klemt sammen på et lite område. Jeg har nå en ny respekt for livet og hvor skjørt det kan være.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits