Victoriansk vri - om "The Crimson Petal and the White" av Michel Faber

For ikke lenge siden lukket jeg Michel Fabers' kolossale roman The Crimson Petal and the White. Jeg slukte den på under tre uker, til tross for at den består av over 800 tettskrevne sider. Historien om Sugar, Londons mest sagnomsuste prostiturte, er en fengslende historie med solid forankring i victoriatiden. I tillegg er den en tour-de-force i fortellerkunst av det 21. århundre. Og hva oppstår i skjæringspunktet mellom disse to faktorene? En Dickensiansk roman av og for vår tid.

I sin anmeldelse fra 2002 hevder Kathryn Hughes, kritiker i The Guardian, at "Michel Faber har skrevet romanen som Dickens ville ha skrevet hvis han hadde kunne tale fritt om sin samtid". Romanen kjennetegnes av flere de typiske trekkene ved victoriansk litteratur, slik vi kjenner dem fra verkene til blant andre George Eliot, Brontë-søstrene, Thomas Hardy, og ikke minst, Charles Dickens. Her er det elementer av gotikk, den gale kvinnen, den gåtefulle guvernanten, nesten-kunstnere, omgivelser preget av industrialisering, samt den prostituerte jenta som med sin sjarme og vidd er hevet over sine falne medsøstre på alle tenkelige vis. Men da victoriansk litteratur av sin samtid var preget av taktfulle kunstpauser og ladde antydninger, nøler ikke Faber med å la oss få innsyn i ubehagelige sannheter og skitne detaljer ved 1870-årenes samfunnsliv. De prostituerte sover på tilsmussede laken og benytter seg av tvilsomme og potensielt skadelige preventiver, noe forfatteren beskriver ned til minste detalj. Leseren blir innvidd i en verden vi alltid visste var der, men som vi ofte bare kunne ane konturene av i litteraturen fra det 19. århundret. I tillegg navigerer Faber rundt i den historiske materien med en imponerende historisk fingerspitzengefühl, noe som gir handlingen en nær feilfri tidskoloritt. Og han gjør det med en unik fortellertemme som rett som det er henvender seg direkte til leseren. Man blir, nesten uten å merke det, personlig involvert i historien

Vi møter Sugar - historiens heltinne, anti-heltinne, og den ubestridte drømmesengevarmeren i Londons underverden. For London-fiffens yngre herremenn, som i Fabers univers har til felles at de etter midnatt styres av sine libidoer, har hun legendestatus. Dette er jenta som etter sigende er villig til å gjøre alt, og aldri skuffer. Til tross for at hun har en merkelig hudsykdom og konstant tørre og sprukne lepper, beskrives hun som usedvanlig vakker, med sitt tykke røde hår og slanke figur. Nøkkelen til hennes nesten mytiske status er at hun sjarmerer og forfører menn med en kombinasjon av vakkert utseende og skarp intelligens. Faber polerer imidlertid ingenting, og understreker til stadighet at det som tilsynelatende er perfekt også kan ha feil. Dette gjelder også for Sugars beundrer, William Rackham. Han har måttet legge forfatterdrømmen på hylla til fordel for å ta over en familiebedrift som sliter med å tilpasse seg en industri som i stadig økende grad preges av masseproduksjon, Rackham Perfumeries. Han er drapert i en fasade av suksess og velstand, men sannheten er at hans daglige virke består i å administrere produksjonen av dårlige såper og hudkremer som oser av billig lavendel. I tillegg er hans tilsynelatende perfekte kone, Agnes, konstant syk. Ikke rart han knapt kan vente med å kaste seg I Sugars armer, og han gjør det gang på gang. Etter en stund, drevet av sjalusi, bestemmer han seg for å kreve enerett på henne. Dette gir henne muligheten til å leve et bedre liv på Rackhams regning, samt klatre på den sosiale rangstigen. 

Romanen er svært litterær, på flere måter. For det første nikker Faber til flere definerende verk fra victoriatiden ved å flette inn flere av de mest berømte elementene fra disse i sitt narrativ. William Rackham er den mislykkede kunstneren. Han er en forfatter som ikke skriver, en kunstnerisk anomali. Hans altfor unge kone, Agnes, er selve legemliggjøringen av det domestiske victorianske ideal - en pen og anstendig "mistress of the house", nennsomt pakket inn i hvite blonder. Hun tier når hun skal tie og høres når hun skal bli hørt. På ett punkt har hun imidlertid feilet, for hun har ikke klart å føde Rackham en sønn, kun en datter. Hennes perfekte fasade er dessuten i ferd med å forfalle da hun i stadig økende grad beveger seg mot en alvorlig psykose. Hun er Fabers svar på Charlotte Brontës "madwoman in the attick". Sugar, på sin side, er en sosial kamelon med en unik evne til å tilpasse seg de stadig skiftende miljøene hun befinner seg i. Hun er en sympatisk ung kvinne som med sin uheldige bakgrunn gjerne vil avansere på den sosiale stigen, ikke ulikt Pip i Dickens' Great Expectations. Sosial mobilitet er viktig, og Sugar blir med tiden guvernante i Rackhams husholdning. Hun snor seg oppover i systemet som Becky Sharp i William Makepeace Thackerays Vanity Fair, dog muligens ikke like bevisst. Mens Becky Sharp er beregnende og målrettet, har Sugar en tendens til å få sjanser av denne sorten deisende i fanget, rett og slett i kraft av at hun er den hun er.

For det andre, så leser og/eller skriver samtlige karakterer i større eller mindre grad. Når vi først møter Rackham er han i ferd med å oppgi sin egen litterære ambisjon. Sugar, på sin side, bruker fritiden på å skrive thrillere fulle av hat mot menn med handlingen lagt til prostitusjonsmiljøet. Hun får konfrontert sine indre demoner ved å drepe horekunder på fantasifullt vis. Hun skriver bøkene som Estella i Great Expectations ville ha skrevet hvis hun hadde grepet til litteraturen. Når hun blir guvernante for vesle Sophie, påtar hun seg samme rolle som Jane Eyre gjorde i Brontës roman ved samme navn. Hun er imidlertid svært bevisst på seg selv, og avviser at Jane Eyre fremstiller guvernantegjerningen på realistisk vis. Hun regner ikke med å ytre frasen "Reader, I married him" i sin nære fremtid. I stedet krøller hun seg opp i sengen på sene kvelder med Agnes' dagbøker, på jakt etter ledetråder som kan hjelpe henne med å løse de mange mysteriene som omkranser Rackham-familien. Alt fokuset på skriving, i forskjellige sjangre, bidrar til å gi romanen et interessant meta-perspektiv - som om den viktorianske romanen av det 21. åhundret kommenterer den viktorianske romanen av det 19. århundret.

Slik jeg ser det er Michel Fabers ambisjon med The Crimson Petal and the White å oppdatere den viktorianske romanen, og gi den et perspektiv som passer det 21. åhundret. Han fyller viktoriatidens antydende kunstpauser slik at ingenting forblir usagt. Historien i seg selv er kanskje ikke så innovativ, men Fabers fengende fortellerstemme får meg til å tenke at det kanskje er de gamle historiene som er de beste.

 

 

(Romola Garai som Sugar i BBCs adaptasjon av The Crimson Petal and the White fra 2011)

2 kommentarer

mamma

06.08.2012 kl.23:19

Dette er litteraturanalyse på høyt nivå. Stort ordforråd og glimrende flyt er det også. Du har funnet din sjanger innen litteraturen?

indiehjerte

07.08.2012 kl.08:44

mamma: Godt å høre at norsklæreren er fornøyd. "Min" sjanger.. hm.. vet ikke. Interessene mine favner vidt, og det finnes noe bra i de fleste sjangre.

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits