Dyktige damer - Zooey Deschanel og Lena Dunham

På torsdag ble årets Emmy-nominasjoner offentliggjort. Blant kvalitetsseriene som er fortjente gjengangere på nominasjonslista år etter år, finner vi også to friske pust. Nykommerene New Girl og Girls (ja, de har påfallende like navn) fikk begge fem nominasjoner. De to seriene tar begge et oppgjør med den såkalte "jenteserien", og byr på et forfriskende og sårt tiltrengt skråblikk på en vanskelig sjanger som gjerne først og fremst forbindes med Gossip Girl og Sex and the City. Både foran og bak kamera finner vi to flinke damer som liker å gjøre det meste selv, henholdsvis Zooey Deschanel og Lena Dunham. De er begge nominert i kategorien beste skuespillerinne i en komiserie. Så hvem trekker det lengste strået den 23. september?



Zooey Deschanel er kvinnen som har skapt uttrykket "adorkable". Tar man en titt på New Girl, så forstår man hvorfor. I tillegg til å være en av seriens skapere, spiller hun også hovedrollen som den søte og smått nevrotiske læreren Jess Day. I første episode tar hun samboeren sin på fersken i utroskap, og står hjemløs på gaten etter å ha blitt dumpet på en av de pinligste måtene i TV-historien. Et par raske googlesøk senere har hun funnet ny bopel - et kollektiv bestående av tre single menn hun aldri har møtt før. Premissene som her er satt kunne lett ha sendt serien rett inn i den relativt vanlige sitcom-fella hvor handlingen henger seg opp i å utforske de vanlige problemene som oppstår i platoniske jente-gutt forhold. De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt bodd i et kollektiv, så at gutter lar doringen stå oppe etter toalettbesøket er gammelt nytt. Heldigvis er ikke trivielle hverdagsutfordringer av denne sorten viet særlig plass i New Girl. Om slike scener er til stede i det hele tatt, så er det kun for å danne bakteppet for en handling som først og fremst tar sikte på å utforske moderne relasjoner, samt de ulike spørsmålene som dukker opp når man er rundt 30 år og fortsatt ikke vet hva man vil gjøre med livet sitt. 

Seriens hjerne og hjerte er "the new girl" selv, Jess. Hun er et par hakk mer klønete og nerdete enn TV-skjermens gjennomsnittsheltinne. Hun er rar og sjarmerende, stadig syngende, og til tider naivt dumsnill. Det som gjør henne unik er at hun representerer en slags type "ny" feminitet. På den ene siden er hun intetanende om det som i mange situasjoner kategoriseres som "vanlig" jenteadferd, som for eksempel når hun klønete prøver å forføre sin mannlige kollega iført noe hun tror er sexy undertøy. På den andre siden er hun også den stereotypiske jente-jenta som gråtende ser på Dirty Dancing fem ganger om dagen for å komme over eksen mens hennes mannlige bofeller desperat forsøker å få henne til å ta seg sammen.

New Girl er ikke en av de seriene som tar opp store alvorlige temaer eller utfordrer oss på det intellektuelle plan. Seriens styrke ligger i det enkle faktum at den er gjennomført morsom og ekte, samtidig som man blir oppriktig glad i karakterene. Man har dessuten unngått at seriens mannlige alibier blir tomme accessoirer til Jess' krumspring. Kvasi-intellektuelle og konstant kåte Schmidt, følsomme og usikre Nick, og sportsidioten Winston får egne spillerom å boltre seg i. Og de ender ikke opp som livsstilsmentorer for den nye jenta i kollektivet, for det viser seg fort at de er like omklamrende og famlete i sitt daglige liv som Jess er. De er en dysfunksjonell gruppe som fungerer overraskende bra sammen. Forhåpentligvis vil det spilles videre på dette i sesong 2, samtidig som de alle får anlending til å utforske nytt territorium. Det kan bli svært så fornøyelig.



Det kanskje friskeste pustet fra seriegiganten HBO i 2012 er det Lena Dunham som står bak. Med Girls har hun klart å ta i bruk en velkjent oppskrift og skape noe helt nytt av den. Serien handler om en gruppe jenter i begynnelsen av 20-årene som bor i New York og forsøker å finne ut av seg selv og hva de vil med livene sine. Dette er kanskje ikke så originalt i seg selv, men Girls gjør noe helt annet enn å sette Lanvins vårkolleksjon på agendaen. Vi er milevis fra designervesker, privatskoler og høy champagneføring på Upper East Side. I stedet befinner vi oss i trange ikea-møblerte leiligheter i Brooklyn. I tillegg til å skrive, produsere, og regissere, spiller også Lena Dunham hovedrollen som forfatterspiren Hannah Horwath, som har blitt brøfødd av sine foreldre etter å ha fullført college to år tidligere. I første episode får Hannah beskjed om at foreldrene ikke lenger vil finansiere hennes "finne seg selv" prosjekt, og brått må hun lære seg å stå på egne bein. Da hjelper det lite å gå hjem og bli høy på en underlig opiumblanding, for så å vri seg på foreldrenes hotellromsgulv mens hun proklamerer at hun er "the voice of a generation". 

I tillegg til Hannah møter vi de tre venninnene hennes. Marnie er sammen med sin altfor snille kjæreste på sjuende året, Shoshanna er jomfru og svært opptatt med å gjøre noe med dette faktum, og Jessa er den verdensvante og frie bohemen som aldri har vært på facebook, som livnærer seg ved å sitte barnevakt, og som likevel misunnes av venninnene sine. Hverdagen deres består mer eller mindre berettigete bekymringer for jobb, kjærlighet, graviditet og kjønnssykdommer, og det hele er herlig krydret med svart humor og en solid dose sarkasme. Dialogene er smarte og har gjerne en karakteristisk snert. Hannahs resonnementer balanserer på en tynn linje mellom selvtillit og usikkerhet, noe som særlig manifesterer seg i hennes forhold til den underfundige og konstant skjorteløse Adam. 

Girls er en deilig motvekt til de mer strømlinjeformede jenteseriene med handlingen lagt til New York. Det at Lena Dunhams estetikk ikke er drapert i et glanset ferniss, men i stedet preges av et grålig 70-tallsfilter, bidrar til å gi serien et mer troverdig uttrykk. Dette er en verden kjemisk renset for cocktailkjolene til Carrie Bradshaw, og det største problemet man kan ha er ikke er at skoene ikke matcher veska når man sitter på første rad på New York Fashion Week. I stedet belyses problemene som oppstår når vennskap settes på prøve, man sliter med å finne seg til rette i det miljøet man er en del av, og man ikke klarer å definere hva det er man har lyst til å oppnå i livet. Det skulle altså være nok av materiale til sesong 2.

Og hvem trekker det lengste strået den 23. september? Zooey eller Lena? Jeg holder nok en knapp på Lena Dunham og hennes usminkede og selvironiske Girls. Men Emmyen kan like gjerne gå til en av de andre i heatet. For der er det mange sterke navn. 

 

Min venninne Marte er også en dyktig dame. Hun har skrevet en utmerket tekst om Girls som kan leses her.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits