Sex og sykkelshorts

I går kveld, med fjernkontrollen i hånda, reiste jeg tilbake i tid. Kanalen var TV2, året var 1997, og serien var Pacific Blue. Trigget av nostalginerven var min umiddelbare reaksjon "nei, så stas. Gjensyn med sommerfavoritten fra tenårene". Min neste (og mer gjennomtenkte) reaksjon var at jeg faktisk har klart å glemme hvor gjennomført elendig denne serien er. På alle måter! Her har man et univers befolket av bronsebrune strandbabes på rollerblades, småkriminelle skinheads med kniv i lomma, og ikke minst, syklende politi i åletrange shorts som tråkker av sted i første gear når nevnte småkriminelle finner det for godt å rane en bladkiosk. I tillegg er alt som skal være sexy tredd inn i noe signalfarget og minimalt med høy skjæring på særdeles lite flatterende steder. 

Noe annet som slår meg er at det er utrolig hvor mye kriminalitet et så lite område som Santa Monica Beach klarer å generere. Her er annenhvert strandforetak like korrupt som dagen er lang, og det selges gjerne dop via den lokale gullsmeden, eller fra bagasjerommet til bilen som står parkert på hjørnet ved politistasjonen. I tillegg er det en påfallende høy tetthet av lyssky bordeller og seksualforbrytere på den relativt korte strandlinja som Pacific Blue-enheten patruljerer. Konsekvensen er at de kvinnelige politibetjentene med dertil egnet utseende og sireneaktig "come hither"-blikk må å gå undercover som prostituerte. Noe de gjerne gjør igjen og igjen, kun avbrutt av småoppdrag langs strandpromenaden hvor de får veive med skytevåpen i ansiktet på en forbryter mens de roper "shut up, you punk!". Og som om ikke det var nok - i gårsdagens episode var den ene kvinnelige politibetjenten på overnattingsbesøk hos den andre, og etter litt meningsløs frem-og-tilbake endte de med å kaste mat på hverandre kun iført undertøy. Og dette var, tro det eller ei, episodens humoristiske innslag.

Også denne syklinga, da. Kjeltringene har ingen sjanse når TC Callaway og hans kolleger tar hjulene fatt på laveste gear til hamrende amerikansk nu-metal i bakgrunnen. Det går i et forrykende tempo, med prikkfri presisjon og høye svev (gjerne over flere biler), før den aktuelle sykkelbetjenten grasiøst går inn for landing med forhjulet på brystet til rømlingen. Antall logiske brister i dette handlingsforløpet slo meg aldri da jeg var fjorten. Jeg var nok for opptatt av å glede meg over at den sleske doplangeren med tatoveringer på halsen ble hanket inn til en lengre fengselsstraff. Pacific Blue lærte meg dessuten at piren på Santa Monica stranden var god for to ting: kyssescener i solnedgang med jamrende synthtoner i bakgrunnen, og til å dumpe lik under. Gjerne innpakket i plast i god Laura Palmer-stil. Men sistnevnte fungerte utvilsomt bedre i Twin Peaks..

 




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits