Kampen om Lavinia - Romersk mytologi møter indierock

For åtte år siden delte jeg en leilighet på Kjelsås med min venninne Marita. Midtpunktet i stua vår var hylla som holdt platesamlingene våre oppe, og de ble viet ekstremt mye oppmerksomhet. Vi bygget dem ut kontinuerlig, og leste plateanmeldeser i alt som var av musikkpublikasjoner og aviser. Nå, nesten et tiår senere, står nevnte platesamling fordelt i to store esker i kjellerboden. Jeg har for lengst blitt en slave av Spotify, men musikkinteressen har så definitivt ikke avtatt, selv om jeg har gitt opp å eie fysiske eksemplarer av favorittplatene mine. Det er fint å tenke på at en av de største musikalske oppdagelsene jeg har hatt det siste tiåret stammer fra Kjelsås-tiden, og æren for selve oppdagelsen må nok tilskrives Marita. Takk, Marita! 

Bandet jeg snakker om er det New Zealandske indiebandet The Veils, og jeg har fortsatt til gode å møte noen andre enn Marita som vet hvem de er. De er i dag London-baserte, og jobber med sin fjerde plate som angivelig (og forhåpentligvis) er på trappene senere i år. Jeg synes selvfølgelig at hele låtkatalogen deres er episk, men det er især én låt som har hengt ved meg de siste årene, og det er "Lavinia", hentet fra debutplaten The Runaway Found fra 2004. Det er en sjeldenhet at en enkeltlåt bergtar meg i en slik grad som denne har gjort. Den krøp umiddelbart under huden min og ble nesten en del av meg, og slik føles det den dag i dag. Jeg vet ikke om det er på grunn av den underfundige teksten, strykerene, de flotte harmoniene som kommer inn ved 3:50, eller den såre, androgyne vokalen til Finn Andrews, som kan minne om en krysning av Jack White og John Lennon. Antakelig er det en kombinasjon av alt det ovennevnte.

Den diffuse og til tider tvetydige teksten har jeg undret meg over i flere år. For hvem er denne Lavinia, eller Lucia som hun kalles mot slutten av låten? Og hvem er sangeren, som helt åpenbart har mistet henne? Etterhvert som jeg har blitt mer kjent med klassisk litteratur, har det slått meg at det muligens er svar å hente innenfor den romerske mytologien. Historien om Lavinia blir nevnt i Virgils Æneiden, et romersk nasjonalepos med utgangspunkt i den trojanske sagnkrets. Æneiden er dessuten innholdsmessig knyttet til både Iliaden og Odysseen, da hovedpersonen Aeneas (som også har gitt verket navn) er en trojaner som deltok i den trojanske krig. Aeneas har fått i oppgave av gudene å grunnlegge Romerriket, men blir distrahert på veien av både den kartagiske dronningen Dido, og ikke minst Lavinia. Til slutt seirer pliktfølelsen, og han gjennomfører sitt oppdrag. Lavinia blir dessuten hans siste kone. I Æneiden er ikke Lavinias karakter utviklet i særlig grad. I en anonym fransk gjendiktning fra 1100-tallet, kjent som Eneas, vies historien om Aeneas og Lavinia mye mer oppmerksomhet. Her er Turnus, en italiensk adelsmann og Aeneas hovedantagonist, Lavinias tilkommende inntil Aeneas ankommer og gir ham konkurranse. Til slutt ender det slik det gjerne gjør i disse eposene - kandidaten med de reneste og edleste hensiktene taper for helteskikkelsen med de største merittene, og etter all sannsynlighet, de største musklene. Det er bittersøt tristesse, noe The Veils vet å benytte seg av i "Lavinia".

Låten tar utgangspunkt i Turnus' hjertesorg etter at han har tapt kampen om den unge jomfruens hjerte til Aeneas. Slaget tapt, og måten musikken bygger seg opp rundt teksten bidrar til å underbygge hans hjertesorg. Teksten er svært antydende, og nevner aldri Aeneas eller Turnus eksplisitt. Lavinia/Lucia er den eneste spesifikke personen som nevnes i teksten, noe som gjør det mulig å knytte den til den klassiske historien kjent fra Æneiden. Låtskriverene nikker også til de store eposenes litterære stil ved å effektivt benytte seg av et klassisk, og til tider svulstig, symbolspråk. Eposene er kjent for å glorifisere krigføring i kjærlighetens navn, se bare på Iliaden. Med solen som ledestjerne er krigeren fortsatt ikke trygg, og nederlaget er nært. For Turnus er det altfor nært, for han taper krigen om Lavinia, og hennes skjønnhet (rose) har blitt giftig (vermillion) for han. The Veils benytter seg av et språk som til tider kan være tungt å svelge for en nøktern fortolker. Det er imidlertid udiskutabelt at de behersker dette språket, og dermed også balansen mellom det høylitterære og sitt eget musikalske uttrykk.


See my love is asleep on the floor
In a pose that's familiar
See my sun will just send you to war
If the battle won't kill you

But I've a change in mind
Calling all the time 

That I don't want to live in your side
Though the rose is vermillion
And I find it so hard to survive
Without when within you.

My sweet Lavinia
My sweet Lavinia

 



 

Husk for all del å høre på albumversjonen, ikke singelversjonen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits