Epler og flaggermus - Om Fiona Apple og Bat For Lashes

To av de kanskje kuleste damene innen musikk akkurat nå er etter min mening Fiona Apple og Bat For Lashes. Begge er både talentfulle og dyktige, og kanskje viktigst, de holder seg kompromissløst til de rammene de selv har satt for sine musikalske prosjekter. Og de gjør det med en stilsikkerhet og integritet som går mange kvinnelige soloartister en høy gang.

 



I forrige uke hadde Sondre Lerche en tekst om Fiona Apple på trykk i Dagbladet, og den likte jeg svært godt. Den fikk meg dessuten til å tenke på hvor lenge det er siden sist jeg hørte på musikken hennes, og ikke minst, hvor mye jeg har savnet henne. Nå, etter sju år, er hun omsider ute med nytt materiale. Den nye platen, som kom i midten av juni, kan nok skilte med 2012's desidert lengste tittel: The Idler Weel is wiser than the Driver of the Screw and Whipping Cords will serve you more than Ropes will ever do. Ja, Fiona er en skrue. Men hun er også, som Sondre Lerche hevder,  en av "de siste tjue åras mest begavede musialske poet". Debuten hennes fra 1996, Tidal, er en av 90-tallets sterkeste plater, og med den evnet amerikanske Apple å bli både en kunstnerisk og kommersiell suksess allerede som 19-åring. Paradokset her er at hun helt siden debuten har befunnet seg i et slags oppbruddsmodus, som om hun prøver å "slå opp" både med sitt publikum og industrien hun er en del av. Da hun mottok prisen for Best New Artist på MTV Video Music Awards (ikke den mest tungtveiende prisen en musiker kan få, men dog..) i 1997, takket hun for den ved å erklære at musikkindustrien er "bullshit". Det var også flere episoder hvor hun forlot scenen midt i en konsert. Slik gikk hun fra å bli stemplet som "modig" til "vanskelig". Og det fortsetter. I en av sine beste låter, dramatiske "Fast As You Can" fra 1999, synger hun "Oh, darling, it's so sweet, you think you know how crazy, how crazy I am. You say you don't spook easy, you won't go, but I know, and I pray that you will." Denne tekstlinjen bære en sterk signatur som i aller høyeste grad også er til stede på den nye platen. I låten "Left Alone" spør hun "How can I ask anyone to love me when all I do is beg to be left alone?" Her tar hun et vaklende skritt mot selverkjennelse. Og det hele er pakket inn i et lydbilde som er umiskjennelig Fiona Apple, men med færre intrikate lag enn på Extraordinary Machine fra 2005. Låtene domineres av suggerende perkusjon og hamrende piano. I tillegg demonstrere Apple at hun er en over gjennomsnittet dyktig popsanger som makter å være både sår og introvert, høylytt og insisterende. Hun krever mye av lytteren, for dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det er musikk som krever oppmerksomhet og tid til å vokse. Slik mange av de beste platene gjerne gjør.

 




Bat for Lashes, eller Natasha Khan som hun egentlig heter, blir ofte sammenlignet med store navn som PJ Harvey, Björk og, ikke minst, Fiona Apple. Det er samtidig tydelig at hun har sitt helt eget og spesielle musikalske uttrykk. Bat For Lashes står for en estetikk som balanserer mellom hippiemystikk og 80-tallsnostalgi. Og mens Fiona Apple gjerne vil holde verden på avstand, forteller Bat For Lashes historier om det overnaturlige, eventyraktige, og om kjærlighet og savn. Og hun gjør det med både stålkontroll og en attityd som ikke står tilbake for Apples. Likevel har Bat For Lashes ennå ikke tatt steget fullt ut i allmenhetens bevissthet. Det nærmeste hun har kommet å ha en hit må være "Daniel" fra 2009-utgivelsen Two Suns. Låten skrev hun til sin første kjærlighet, Daniel Larusso, som spilte den første Karate Kid på 80-tallet. Det er en låt drevet av en mystisk stemning og fengende melodi oppå en komplisert rytmestruktur signert Brooklyn-bandet Yeasayer.  Og nostalgien er sterkt tilstedeværende i verselinjene: "Daniel. When I first saw you, I knew that you had a flame in your heart. And under our blue skies. Marble movie skies. I found a home in your eyes, we'll never be apart." Selvfølgelig var også "Daniel" siste ekstranummer da Bat For Lashes gjestet Rockefeller denne uka. Til et skuffende lite publikum leverte hun som om det skulle vært fullt hus, og med en intensitet og innlevelse som var mer enn overbevisende. Og mens Fiona Apple har en hang for drama, blir Natasha Khan fnisete forlegen når publikum applauderer og hoier ekstra mye. Hun stotret blygt frem at dette var hennes første konsert i Norge, og da en publikummer ropte ut "How do you like Norway", så svarte hun med kledelig sjenanse "I love it. I saw the viking ship museum yesterday. I went on the hop-on hop-off bus." Bat For Lashes er altså ikke i nærheten av å bli stemplet som "vanskelig". De fire nye låtene hun spilte lover dessuten godt for høstens plateslipp.

Både Fiona Apple og Bat For Lashes er friske pust i den vanskelige "sjangeren" som er Kvinnelig Soloartist. De føyer seg ikke inn i rekken med søte gitarbehengte, eventuelt pianospillende jenter som med smektende stemmer hvisker ut hvor inderlig gjerne de vil at forholdene deres skal fungere. De gjør dessuten fabelaktig mye selv, og viker ikke en tomme fra sin musikalske identiet. Vi trenger flere slike damer. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits