Epler og flaggermus - Om Fiona Apple og Bat For Lashes

To av de kanskje kuleste damene innen musikk akkurat n er etter min mening Fiona Apple og Bat For Lashes. Begge er bde talentfulle og dyktige, og kanskje viktigst, de holder seg kompromisslst til de rammene de selv har satt for sine musikalske prosjekter. Og de gjr det med en stilsikkerhet og integritet som gr mange kvinnelige soloartister en hy gang.



I forrige uke hadde Sondre Lerche en tekst om Fiona Apple p trykk i Dagbladet, og den likte jeg svrt godt. Den fikk meg dessuten til tenke p hvor lenge det er siden sist jeg hrte p musikken hennes, og ikke minst, hvor mye jeg har savnet henne. N, etter sju r, er hun omsider ute med nytt materiale. Den nye platen, som kom i midten av juni, kan nok skilte med 2012's desidert lengste tittel: The Idler Weel is wiser than the Driver of the Screw and Whipping Cords will serve you more than Ropes will ever do. Ja, Fiona er en skrue. Men hun er ogs, som Sondre Lerche hevder, en av "de siste tjue ras mest begavede musialske poet". Debuten hennes fra 1996, Tidal, er en av 90-tallets sterkeste plater, og med den evnet amerikanske Apple bli bde en kunstnerisk og kommersiell suksess allerede som 19-ring. Paradokset her er at hun helt siden debuten har befunnet seg i et slags oppbruddsmodus, som om hun prver "sl opp" bde med sitt publikum og industrien hun er en del av. Da hun mottok prisen for Best New Artist p MTV Video Music Awards (ikke den mest tungtveiende prisen en musiker kan f, men dog..) i 1997, takket hun for den ved erklre at musikkindustrien er "bullshit". Det var ogs flere episoder hvor hun forlot scenen midt i en konsert. Slik gikk hun fra bli stemplet som "modig" til "vanskelig". Og det fortsetter. I en av sine beste lter, dramatiske "Fast As You Can" fra 1999, synger hun "Oh, darling, it's so sweet, you think you know how crazy, how crazy I am. You say you don't spook easy, you won't go, but I know, and I pray that you will." Denne tekstlinjen bre en sterk signatur som i aller hyeste grad ogs er til stede p den nye platen. I lten "Left Alone" spr hun "How can I ask anyone to love me when all I do is beg to be left alone?" Her tar hun et vaklende skritt mot selverkjennelse. Og det hele er pakket inn i et lydbilde som er umiskjennelig Fiona Apple, men med frre intrikate lag enn p Extraordinary Machine fra 2005. Ltene domineres av suggerende perkusjon og hamrende piano. I tillegg demonstrere Apple at hun er en over gjennomsnittet dyktig popsanger som makter vre bde sr og introvert, hylytt og insisterende. Hun krever mye av lytteren, for dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det er musikk som krever oppmerksomhet og tid til vokse. Slik mange av de beste platene gjerne gjr.




Bat for Lashes, eller Natasha Khan som hun egentlig heter, blir ofte sammenlignet med store navn som PJ Harvey, Bjrk og, ikke minst, Fiona Apple. Det er samtidig tydelig at hun har sitt helt eget og spesielle musikalske uttrykk. Bat For Lashes str for en estetikk som balanserer mellom hippiemystikk og 80-tallsnostalgi. Og mens Fiona Apple gjerne vil holde verden p avstand, forteller Bat For Lashes historier om det overnaturlige, eventyraktige, og om kjrlighet og savn. Og hun gjr det med bde stlkontroll og en attityd som ikke str tilbake for Apples. Likevel har Bat For Lashes enn ikke tatt steget fullt ut i allmenhetens bevissthet. Det nrmeste hun har kommet ha en hit m vre "Daniel" fra 2009-utgivelsen Two Suns. Lten skrev hun til sin frste kjrlighet, Daniel Larusso, som spilte den frste Karate Kid p 80-tallet. Det er en lt drevet av en mystisk stemning og fengende melodi opp en komplisert rytmestruktur signert Brooklyn-bandet Yeasayer. Og nostalgien er sterkt tilstedevrende i verselinjene: "Daniel. When I first saw you, I knew that you had a flame in your heart. And under our blue skies. Marble movie skies. I found a home in your eyes, we'll never be apart." Selvflgelig var ogs "Daniel" siste ekstranummer da Bat For Lashes gjestet Rockefeller denne uka. Til et skuffende lite publikum leverte hun som om det skulle vrt fullt hus, og med en intensitet og innlevelse som var mer enn overbevisende. Og mens Fiona Apple har en hang for drama, blir Natasha Khan fnisete forlegen nr publikum applauderer og hoier ekstra mye. Hun stotret blygt frem at dette var hennes frste konsert i Norge, og da en publikummer ropte ut "How do you like Norway", s svarte hun med kledelig sjenanse "I love it. I saw the viking ship museum yesterday. I went on the hop-on hop-off bus." Bat For Lashes er alts ikke i nrheten av bli stemplet som "vanskelig". De fire nye ltene hun spilte lover dessuten godt for hstens plateslipp.

Bde Fiona Apple og Bat For Lashes er friske pust i den vanskelige "sjangeren" som er Kvinnelig Soloartist. De fyer seg ikke inn i rekken med ste gitarbehengte, eventuelt pianospillende jenter som med smektende stemmer hvisker ut hvor inderlig gjerne de vil at forholdene deres skal fungere. De gjr dessuten fabelaktig mye selv, og viker ikke en tomme fra sin musikalske identiet. Vi trenger flere slike damer.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, sprknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler p fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Ogs er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits