Mens vi venter på Gatsby

Hva er det man sier? Aldri døm en bok basert på omslaget. Det er både sant og visst. Døm heller aldri en film basert på traileren. Men jeg klarer ikke å dy meg. Jeg MÅ bare mene noe om den første traileren til The Great Gatsby, som ble sluppet for en drøy uke siden.



Gatsby har blitt filmatisert flere ganger tidligere, og mest minneverdig er versjonen fra 1974 med Robert Redford og Mia Farrow i de viktigste rollene. Denne gangen er det den australske regissøren Baz Luhrman som modig har gitt seg i kast med en av de aller største amerikanske romanene fra forrige århundre. Tidligere har Luhrman bevist at han behersker balansen mellom det høylitterære og det visuelt særpregede med Romeo & Juliet fra 1996. Men vil det ha samme effekt når han nå draperer The Great Gatsby i det samme fernisset som preget Moulin Rouge?

La det være sagt, Luhrman er en visuell magiker. For jeg liker det jeg ser. Veldig godt. Ja, uttrykket er overdådig, på grensen til glorete. Det er vel også det man kan forvente fra Luhrman, men heldigvis ser det ut til at han har klart å komme seg ut av den klamme og svulstige modusen han befant seg i da han laget makkverket Australia. Gatsby-traileren, derimot, gir inntrykk av bedre håndverk. Tidskoloritten er frisk, om noe outrert. Det er jo fortsatt Luhrman det er snakk om. Jeg liker dessuten svært godt det korte glimtet man får av et av bokas kanskje aller viktigste symboler, nemlig reklamebillboardet med bilde av øynene til Doktor T. J. Eckleburg som befinner seg langs veien mellom Long Island og New York. Øynene symboliserer Gud som ser ned på, og fordømmer den moralske ødemarken som det amerikanske samfunnet har blitt. Luhrmans billboard gir meg dessuten assosiasjoner til originalomslaget til den første utgivelsen av The Great Gatsby i 1926. Fiffig.

Også var det castingen, da.
Valget av Leonardo DiCaprio til rollen som Gatsby har jeg merket meg at det er delte meninger om. Den vanligste innsigelsen er at han angivelig mangler mystikken som karakteriserte Robert Redfords Gatsby. Jeg synes derimot at det er et interessant valg. DiCaprio har vist flere ganger at han har et stort register å spille på. Benytter han seg av dette og sper på med litt Redford-gåtefullhet, og Catch Me If You Can-charme, så tror jeg vi har noe. Carey Mulligan i rollen som Daisy har jeg enda mer tro på. Den tildekte fremtoningen i sølv og hvitt kunne ikke vært mer perfekt. Jeg håper imidlertid hun får anledning til å være litt uhåndgripelig og underfundig i sin portrettering av Daisy, så hun ikke ender opp med å bare være en attråverdig flapper av typen hjerte-smerte-jeg-er-vever-og-skjør-fordi-jeg-kan. Men det tror jeg ikke. Daisys på mange måter rake motsetning finner vi i Jordan Baker, gestaltet av nykommeren Elizabeth Debicki. Jordan blir stadig referert til som den typiske "Fitzgerald-jenta", selvstendig, moderne, morsom og elegant, men ikke uten korrupte personlighetstrekk. Dette er jenta som jukser i golf og som stikker sin pikante nese borti sine venners privatliv. Etter alt å dømme er også hun nydelig castet, men siden hun er et hittil ubeskrevet blad i Hollywood-målestokk, så er det vanskelig å si før man har sett hele filmen. Historien trenger uansett en skjelmsk flapper av hennes kaliber som kan måle krefter med Daisy, og noe forteller meg at Debicki skal klare det helt fint. Og Nick Carraway, den tidvis upålitelige fortellerstemmen i boka? Han blir spilt av en ganske anonym Tobey Maguire. Uten at det blir helt feil av den grunn. Stakkars Tobey, med sin lyse stemme, har det med å drukne litt i selskap med storheter som Leonardo DiCaprio. Han er imidlertid fullt i stand til å legge for dagen en ungdommelig naivitet som kan kle filmen bra. Nick er den slu reven som lytter ved dørene, en besnæret voyeur.

Det er umulig for meg å ikke kommentere musikken, for sjelden har vel en bakgrunnslåt i en filmtrailer truffet så spot on med teksten som i dette tilfellet. Se bare her:

"Love is drowning
In a deep well
All the secrets
And no one to tell
Take the money
Honey
Blindness"

Låten heter "Love is Blindness" og er opprinnelig en ganske glætt affære signert U2. Versjonen i traileren er det Jack White som står bak, og med det har den fått en røff og edgy ansiktsløftning. Og resultatet? Episk!

Basert på traileren alene, er min konklusjon at det er bare å glede seg. Baz Luhrman ser ut til å ha lest seg opp på sin Fitzgerald, og resultatet kan ikke bli noe annet enn filmatisk konfetti. Og om jeg kan få ønske meg én ting, så er det en scene hvor Gatsby står i hagen sin og lengselsfullt betrakter det grønne lyset som skinner fra Tom og Daisys brygge i West Egg. For håpet er som kjent lysegrønt.

 


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits