Titanic Revisited

For et par uker siden, i et anfall av nostalgi, dro jeg og to venninner på kino for å se Titanic i 3D. Jeg vet ikke hva slags forventninger jeg hadde, kanskje ingen. På vei inn i salen var jeg hvertfall betydelig mye mer blasert enn de øvrige 200 jentene som toget inn med 3D-brillene plassert på hodet som provisoriske hårbøyler. Jeg mener å huske at jeg nonchalant liret av meg både jeg vet hva det dreier seg om og jeg har jo sett den før, da... At jeg så til de grader skulle bli nødt til å vurdere inntak av både hatt og 3D-briller var jeg ikke forberedt på.

 

For hvilket gjensyn det ble!

 

Det tok påfallende kort tid før jeg knyttet bånd med mitt 14-årige jeg, som med store blanke øyne og bankende hjerte så Titanic på kino for første gang i 1998. For det er jo så fint alt sammen. Storslagne scener preget av glede og optimisme ved avreise fra Southampton, melankolske bilder av et forlist spøkelsesskip, dramatiske sveip over et tilsynelatende endeløst Atlanterhav, kjærlighet, sjalusi, sorg og elendighet. Til og med delfinene gjør en opptreden, noe jeg skal innrømme at klør litt i klisjénerven, men som jeg likevel tilgir regissør James Cameron for.

 

Nå skal det likevel ikke stikkes under en stol at Titanic lider av en Hollywood-tyngdekraft som til tider er vanskelig å svelge. For den er så insisterende i sin nådeløse brutalitet. Scenen der skipets styrbord side dundrer mot isberget er så smertefullt dvelende at jeg rekker å ta meg selv i å forsøke å vinke det unna før det treffer. Selve forliset tar omtrent like lang tid på film som det gjorde i virkeligheten, noe som gir Cameron rikelig med tid til å understreke hundre-og-ørten ganger at skipet VIL synke, og at de fleste ombord VIL dø. Kate Winslet og Leonardo DiCaprio, på sin side, byr på en av nittitallets kanskje aller mest minneverdige kjærlighetshistorier. Deres innbitte kamp mot både naturkrefter og overklassens hegemoni på det dødsdømte skipet blir nesten litt for mye. Men likevel, idet jeg forlater kinosalen med Celine Dions klamme patos i bakgrunnen, er jeg ikke bare følelsesmessig utslitt. Jeg er også veldig veldig fornøyd.

 

Og 3D-effekten? Den ga meg i grunnen ingenting.

 




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits