Sansas felttog

Jeg vil nødig hovere (eller jo, det vil jeg), men jeg var nok inne på noe med denne teksten fra to år tilbake. Av Stark-søsknene er det Sansas karakterutvikling som har vært den mest spennende å følge med på. Det ble ettertrykkelig understreket i siste episode av Game of Thrones. Garvede "thronies", som meg selv, vet at man alltid kan knytte litt ekstra forventninger til den nest siste episoden i hver sesong, men at "Battle of the Bastards" skulle bli slik en visuell og plot-messig triumfferd var likevel vanskelig å forutse. Og Sansa Starks oppgjør med Lord Bolton var for meg det udiskutable høydepunktet i en godt over gjennomsnittet bra episode. Endelig fikk Sansa virkelig vise hva hun er laget av, og det i selveste slaget om Winterfell!

Ramsay Bolton. Vårt universelle nemesis. Den sadistiske klovnen som har vært befriende fraværende i de siste episodene måtte vel vise trynet sitt igjen før eller senere. Og da han dukket opp på skjermen igjen, så slo det meg at det i grunnen er greit å se han fra tid til annen. Så har jeg litt kontroll på hva han sysler med, særlig med tanke på at han ikke bør være alene med verken hunder, Stark-søsken, babyer eller, for den saks skyld, epler. I går var oppgjørets time endelig kommet, og jeg må si det irriterte meg ikke så rent lite at den degenererte tosken Bolton hadde en så imponerende og veldisiplinert hær. Men Jon Snow hadde en kjempe, en drøss med villfolk, og Lyanna Mormonts 62 svært kapable menn. Og så hadde han søsteren sin, Sansa.

"You're going to die tomorrow, Lord Bolton. Sleep well", sier Sansa til sin overgrepsmann. Og det slår meg at selv om det er Stark-familiens hjem som er i spill, så er dette mest av alt Sansas kamp. Det er Sansas felttog mot en mann som har forbrutt seg mot henne på groveste vis og stjålet hennes hjem, navn, dyd og verdighet. Han har forvoldt henne uendelig mye smerte, og som konsekvens kjenner hun Boltons forskrudde sinn bedre enn noen annen. Overfor broren understreker hun at han ikke er en alminnelig motstander, men en krigshisser med psykopatiske trekk. Han er av typen man ikke kan legge feller for, for han legger dem først. Og han nøler ikke med å bruke (og drepe) lillebror Rickon for å oppnå det han vil. Når alt ser bekmørkt ut for søsknene Stark er det Sansa som redder dagen. Hun har nemlig forutsett det Jon nektet å innse - at hans hær var for liten. En tjeneste fra den evig svikefulle Littlefinger ble plutselig dyrebar, for inn fra venstre kommer ridderne fra the Vale og gjør kort prosess.

Gjennom seriens seks sesonger har Sansa gått fra å være en naiv tenåringsjente til å bli en verdifull storpolitisk spiller, først ved hoffet i King's Landing og nå i maktkampen i Nord. Og det er vel få som ikke helhjertet unnet henne denne seieren, og tilfredsstillelsen ved å se sin tidligere voldtektsmann redusert til en slagen og blodig krigsfange som blir spist av sine egne hunder (!). Men det er også noe som får meg til å stusse. Sansa har vært igjennom umenneskelige prøvelser, kanskje mer enn noen annen karakter i Game of Thrones - prøvelser man ikke slipper fra uten å ha blitt preget av dem. Hva har dette gjort med henne? Hun har funnet en styrke til å kjempe mot de som har forvoldt henne smerte, men har hun blitt en litt for dyktig Spiller i Spillet? Jeg reagerer på hvorfor hun ikke fortalte Jon om planen sin om å få hjelp av Littlefinger og ridderne fra the Vale - den ene faktoren som ble avgjørende for utfallet av slaget, og som kanskje til og med kunne ha reddet Rickon hvis kortene ble spilt litt annerledes. Det er mulig hun hadde rett da hun hevdet at lillebroren ville dødd uansett, men det er likevel litt bekymringsverdig at hun holdt tilbake denne nøkkelinformasjonen fra sin bror, sjefsstrategen. Sliter hun med å stole på folk etter alt hun har vært igjennom? Eller har hun sin egen agenda?

Sist, men ikke minst: hva betydde egentlig Ramsays gufne avslutningsreplikk "You can't kill me, I'm part of you now"? Jeg vet at flere teorier florerer på nettet, blant annet at Sansa skal være gravid, men jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg tror han kommenterer hvordan han har forandret Sansa, og at hun har blitt til en person som ser smilende på når en mann blir drept av sine egne hunder. Hun har riktignok god grunn til det, men det er smått forstyrrende likevel.

Du har kommet langt, Sansa. Eller så har du blitt til et monster.


Morderisk blikk, her utført til perfeksjon av Sansa Stark.

Ikke forført! - om "Årets store bokfenomen" Calendar Girl

Jeg har alltid vært en sterk motstander av påstanden "det er samme hva man leser, bare man leser". Rett som det er gyter nemlig populærkulturen smusslitteratur som jeg tror ingen har godt av å fylle hodene sine med. Når teksten i tillegg er drysset ned med både misogyni, billige stereotypier og et språk som renner over av klisjeer, så har jeg vanskelig for å se noen verdi i lesingen. Dessverre har romaner som baserer seg på nettopp denne oppskriften en lei tendens til å bli svært populære. Suksessen til 50 Shades of Grey var så stor og verdensomspennende at det nok er lett å la seg friste til å forsøke å melke suksessen med såkalt "husmorporno". Denne gangen er det Audrey Carlans Calendar Girl som skal ut til folket, og det er Cappelen Damm som lanserer den på norsk.

Første roman i serien på fire kommer i disse dager, og den markedsføres aggressivt mot det samme publikummet som falt for 50 Shades of Grey, altså kvinner. Ikke en spesiell gruppe kvinner heller, men rett og slett kvinner i sin alminnelighet. Det lokkes med glossy omslag med nakne kvinneben i stiletthæler, påskriften "Årets bokfenomen", og lovnad om het sex i rikt monn. På Cappelen Damms hjemmeside beskrives Calendar Girl som "en serie romaner som er som skapt for vår tid. Det er deilig underholdning, en varm historie og dampende sex". Den første boka - Forført - kan lastes ned som gratis e-bok, og utenfor forlagets lokaler kan man plukke med seg en gratis leseprøve. I forrige uke tok jeg med meg en slik leseprøve, mest for å få bekreftet mine fordommer om hvor hinsides ræva dette "fenomenet" er, men også litt for å vite nøyaktig hva det er før jeg mener noe. Ble jeg forført? Nei. Jeg ble bare trist. For det jeg leste var mye, mye verre enn det jeg hadde trodd på forhånd.

Her har vi altså Mia Saunders, 24 år, bosatt i LA, og servitør med skuespillerambisjoner. Hun bor på en knøttliten hybel med en sofa hun kjøpte for "50 spenn på loppis", men har likevel råd til å holde seg med en svær motorsykkel for tøff-og-sterk-jente-alibiets skyld. Hun kaller bestevenninnen sin for hore og har en serie med ikke spesielt hyggelige eks-kjærester som har fått henne til å miste troen på kjærligheten. Så, av en eller annen grunn, blir hun satt til å gjøre opp farens enorme spillegjeld. Hun trenger altså penger fort, og blir umiddelbart ansatt som eskortejente av en skruppelløs tante som har gjort karriere av å formilde slike tjenester. Mia er selvfølgelig overjordisk vakker og "som skapt for å være modell", noe som kvalifiserer henne til å være pyntelig armheng for rike forretningsmenn. Hennes kunder, unnskyld, klienter, eier henne for en måned, og all eventuell sex skal være frivillig og koster ekstra. Dette understrekes så ettertrykkelig at jeg får en følelse av at forfatteren er redd for at Mias noe kulørte engasjement skal oppfattes som akkurat dét det er - salg av kvinnekropp. Og som om ikke det var nok, så smiler lykkens gudinne til Mia. Som første klient får nemlig hun tildelt en surfe-smukkas og Hollywood-hot shot med det kunstferdige,  makt-osende navnet Weston Charles Channing, III. Han er snaut 30 år gammel, og er en svært ettertraktet manusforfatter med flere kassasuksesser under beltet. Mia er vill av begeistring over å ha blitt skjenket en vaskeekte Adonis av eskortetanten, og alt hun vil etter å ha satt foten over dørstokken i luksusleiligheten hans er å ligge med han. At han har hyret henne utelukkende for å holde siklende bimboer på avstand på viktige Hollywood-bransjefester hever ingen røde flagg i hennes bevissthet. Ei heller at Mr. Doucheface the Third refererer til dem som "slikkepinner med pupper". Vel hjemme fra minglefest i trang kjole med et juv av en utringning, så går det bare en vei - de har masse sex. Helt enormt mye sex. Og her er regelen at det skal være følelsesløst, midlertidig, og helt og holdent styrt at Mr. Clusterfuck the Third. Jeg regner selvfølgelig med at denne "deilige, underholdende og varme" historien ender med forelskelse og forhold likevel. Vi vet jo alle at sånt er uunngåelig i et ekskortejente/betalende klient-forhold. Vi da har tross alt alle sett Pretty Woman.

Dette er altså premisset i en historie Cappelen Damm hevder å være "som skapt for vår tid". Personlig leser jeg dette som lite annet enn et gufs fra fortiden. En fortid hvor det kun er mannen som er premissleverandør for hvordan et forhold skal utspille seg, og hvilken plass kvinnen skal ha i det. Og alt som skal være sexy er tredd inn i noe lårkort, utringet, og stablet opp på stiletthæler. Calendar Girl går dessuten svært langt i å romantisere prostitusjon, for ja, det er det det er. Selv om hovedpersonen selv skjelver av attrå bare ved synet av en mann med saltvann i håret, surfebrett under armen, og et lass med dollar på bok. At hun tilsynelatende ikke ser det problematiske i dét å legge hele seg selv, kropp og sjel, i hendene på en mann som betaler for henne, skremmer meg til det hinsidige. Og det hører ikke hjemme i en roman som hevder å ta tempen på tidsånden.

Så er det Cappelen Damm, da - et forlag som har gitt ut enormt mye god litteratur, og gjort mye godt arbeid på litteraturfeltet. Hvorfor publiserer de Calendar Girl? Hvorfor gjør de butikk av noe som så til de grader objektifiserer kvinner? Hvorfor leter de etter neste suksess der det er ingen grunn til å lete? Og hvorfor må såkalt sexy litteratur i det 21. århundret være uløselig forbundet med eskorte, prostitusjon og kvinnelig underkastelse?

Antakelig fordi Calendar Girl kommer til å selge i bøtter og spann i kjølvannet av suksessen til 50 Shades of Grey. Den kommer til å anbefales på blogger, snakkes om over cafebord, og til neste år kommer det sikkert en film.

Og det gjør meg så uendelig trist.


Calendar Girl av Audrey Carlan, altså. Et skamløst forsøk på å melke suksessen til 50 Shades of Grey.

Heksebrenning med Thom Yorke og co

Det var den animerte musikkvideoen til "Paranoid Android" som gjorde at jeg oppdaget Radiohead på sent 90-tall, sikkert i likhet med mange andre som var mer opptatt av tradisjonell britpop da Pablo Honey traff musikkverdenen noen år tidligere. Denne uka har Thom Yorke og co kommet ut av sin fem år lange pause siden den høyst forglemmelige The King of Limbs fra 2011 - først med å tilsynelatende forsvinne fra alle sine profiler på verdensveven, for så å poste enigmatiske fuglebilder i de samme kanalene. 90-tallshispterne trakk pusten i spenning og engstelse. Noe var i gjære. Og med Thom Yorke kan man aldri riktig vite. 

Og så, på tirsdag ettermiddag, landet en ny låt på bandets hjemmeside - antakelig den første singelen fra et nytt album. Heftet ved den var en ny musikkvideo som sender tankene til 70-talls kultfilmen The Wicker Man, øst-europeisk barne-tv fra samme periode, Radioheads egen "Paranoid Android", og det politiske klimaet i verden i dag. Handlingen finner sted i et slags pastoralt landsbymiljø med det infame navnet Trumpton, og under et romantisk pastellferniss ligger et guffent jantelovsmaskineri og en mobbekultur som kulminerer i en heksejakt - speilet i låtas tittel, "Burn the Witch".

Teksten er ikke like overflatisk pastoral som musikkvideoen. "Stay in the shadows / Cheer the gallows / This is a round-up", synger Thom Yorke med overraskende ren diksjon i begynnelsen av låta. Rent instinktivt er det lett å anta at teksten handler om et George Orwell-aktig overvåkningssamfunn, men den borer også dypere i en verden hvor det offentlige ordskiftet preges av sosiale medier, og at enhver som våger å komme med en ytring risikerer å bli slått hardt ned på av et kollektiv som mener noe annet. Som Yorkes klagesang fortsetter: "Loose talk around tables / Abandon all reason / Avoid all eye contact / Do not react / Shoot the messenger / This is a low-flying panic attack".

Musikalsk nikker "Burn the Witch" tilbake til gammel storhet. Både "Karma Police", "Revelator" og alt imellom er til stede i lydbildet. I tillegg er det en dissonans mellom vakre, konvensjonelle strykere og hardere rockeriff som fremhever den underliggende dysterheten i låta. Det er eksplosivt og spennende, mørkt og klaustrofobisk. Og i sannhet det jeg håpet på fra et band som ikke har gitt lyd fra seg på flere år. Forhpentligvis er låta et frampek mot et helhetlig album som plasserer seg i samme landskap.

Vi kan altså trygt overlate til Thom Yorke og Radiohead å nærmest dukke opp fra intet, og umiddelbart plassere fingeren med perfekt presisjon på en nerve i dagens samfunn. Og samtidig få det til å høres skikkelig kult ut.

Hybelkaninene og meg

Jeg er en ryddig person.

Jeg er av typen som beklager meg overfor gjestene hvis det ligger en genser i sofaen og tre dager gamle aviser på stuebordet. For meg er dette rot. Og ja, jeg jeg har blitt møtt med mange himlende blikk, oppgitte sukk og kommentarer av typen "men herregud, dette er da ikke rot" i årenes løp. For vennene mine fremstår altså mine malplasserte unnskyldninger som hensynsløst koketteri. Jeg ser poenget. Det er litt rart å hevde at en striglet leilighet ser ut som lekerommet på IKEA. Jeg tar selvkritikk.

Men ikke helt.
For min pertentlighet har også noen skjendende riper i lakken. Kall meg irrasjonell, men jeg har en forbløffende høy tåleevne for hybelkaniner. Jeg kan brette klær, rydde i bokhylla og alfabetisere LP'er i det uendelige, men å fjerne disse støvdottene som etter hvert blir så store at de er i stand til å bære våpen er en nær uoverkommelig oppgave for meg. Og det er ikke det at jeg ikke ser dem heller - det gjør jeg i aller høyeste grad. Det er bare et tiltak uten like å hente frem støvsugeren og få dem fjernet. Jeg vet ikke hvorfor.

Men det er klart. Etter hvert innser jeg selvfølgelig at grep må tas. Situasjonen må nøytraliseres før hybelkaninene gjenger seg opp mot meg og bærer meg ut av leiligheten min mens jeg sover. Hybelkaninene skal til pers. De må drepes. I påsken hentet jeg frem drapsvåpenet, aka støvsugeren.

Og selvfølgelig er det tilfredsstillende når støvdyrene forsvinner inn i maskinen. Tilbake står et støvfritt stuegulv, og plankene er befridd fra sitt mer eller mindre tynne ferniss av grått støv og hybelkaniner. Jeg er så begeistret at jeg nesten vurderer anskaffelse av fjongt, lavt japansk spisebord. Jeg kan servere et libanesisk herremåltid som inntas sittende på puter på gulvet. Og jeg kan gjøre yoga hjemme uten å marinere både meg selv og matta i støv i løpet av økten. Mulighetene er uendelige med et rent stuegulv.

Men som alltid vil verden (eller jeg) bedras. For bare en snau uke senere hadde det samlet seg et nytt støvlag i krokene. Og nå har det begynt å ta kaninform igjen. Det blir ikke noe eksotisk middagsselskap på gulvet med det første. 



"Hei. Jeg og vennene mine bare flytter inn i stua di, vi. Og du har ikke noe du skulle ha sagt. Ok? Ok."

Sylvia Plath på diktenes dag

Tenk at diktene har en egen dag! I 1999 bestemte UNESCO at Verdens Poesidag skulle feires den 21. mars hver år, og første markering fant sted i 2000. For de fleste er dette en vanlig dag som alle andre, men de mest årvåkne (og poesi-interesserte) blant oss har kanskje lagt merke til små markeringer i bybildet. Diktlesning i bokhandelen, kanskje? Eller på trikken? Selv har jeg kost med med NRK Boks instagram-oppdateringer hvor en utskremt reporter tråler Oslos kaffebarer for å forsøke å bytte til seg en gratis kaffe mot et dikt. Heldigvis leverte favorittsjappa Tim Wendelboe det Starbucks og Espresso House ikke gjorde - en kaffekopp mot et dikt på nynorsk. 

Selv vil jeg markere Verdens Poesidag med en gammel favoritt, "Lady Lazarus" av Sylvia Plath - et av hennes sterkeste og mest berømte dikt. Det er en komplisert, mørk og brutal beretning om selvmord, og det tar utgangspunkt i hennes eget liv. Plath skrev "Lady Lazarus" i sin mest produktive kunstneriske periode, etter å ha overlevd to selvmordsforsøk. Språket er truende og angstfylt, med innslag av Holocaust-meatforer. Tittelen er en allusjon til den bibelske karakteren Lazarus, som Jesus bragte tilbake fra de døde. 

Det er kanskje ikke spesielt lystig, men et veldig sterkt og velkomponert dikt. 

 

Lady Lazarus

I have done it again.   
One year in every ten   
I manage it??

A sort of walking miracle, my skin   
Bright as a Nazi lampshade,   
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine   
Jew linen.

Peel off the napkin   
O my enemy.   
Do I terrify???

The nose, the eye pits, the full set of teeth?   
The sour breath
Will vanish in a day.

Soon, soon the flesh
The grave cave ate will be   
At home on me

And I a smiling woman.   
I am only thirty.
And like the cat I have nine times to die.

This is Number Three.   
What a trash
To annihilate each decade.

What a million filaments.   
The peanut-crunching crowd   
Shoves in to see

Them unwrap me hand and foot??
The big strip tease.   
Gentlemen, ladies

These are my hands   
My knees.
I may be skin and bone,

Nevertheless, I am the same, identical woman.   
The first time it happened I was ten.   
It was an accident.

The second time I meant
To last it out and not come back at all.   
I rocked shut

As a seashell.
They had to call and call
And pick the worms off me like sticky pearls.

Dying
Is an art, like everything else.   
I do it exceptionally well.

I do it so it feels like hell.   
I do it so it feels real.
I guess you could say I?ve a call.

It?s easy enough to do it in a cell.
It?s easy enough to do it and stay put.   
It?s the theatrical

Comeback in broad day
To the same place, the same face, the same brute   
Amused shout:

?A miracle!?
That knocks me out.   
There is a charge

For the eyeing of my scars, there is a charge   
For the hearing of my heart??
It really goes.

And there is a charge, a very large charge   
For a word or a touch   
Or a bit of blood

Or a piece of my hair or my clothes.   
So, so, Herr Doktor.   
So, Herr Enemy.

I am your opus,
I am your valuable,   
The pure gold baby

That melts to a shriek.   
I turn and burn.
Do not think I underestimate your great concern.

Ash, ash?
You poke and stir.
Flesh, bone, there is nothing there??

A cake of soap,   
A wedding ring,   
A gold filling.

Herr God, Herr Lucifer   
Beware
Beware.

Out of the ash
I rise with my red hair   
And I eat men like air.


Sylvia Plath (1932-1963).

Tanker om Oscar-resultatet

Hollywood har hyllet seg selv igjen, med sedvanlig glitter, glamour og hysteriske "kulturjournalister" som med skingrende stemme vræler "what are you wearing? You look fantastic!" etter filmbransjens A-listere på den røde løperen utenfor Dolby Theatre i Los Angeles. Og midt oppi all galskapen har noen hentet hjem gullstatuetter. Årets Oscar-utdeling bød på både forutsigbarheter og små overraskelser. Og jeg har gjort meg noen tanker.

  • Så gøy med Mark Rylance. Mannen som i fjor portretterte Thomas Cromwell med nedtonet, introvert eleganse i BBCs adaptasjon av Hilary Mantels Wolf Hall har vunnet en Oscar for Beste mannlige birolle. Riktignok for en helt annen type rolle - den sovjetiske spionen Rudolf Abel i Bridge of Spies. At en rutinert teaterskuespiller, scenekunstner og Shakespeare-veteran kan ta seg helt til Oscar-podiet, riktignok med litt drahjelp fra Steven Spielberg og Tom Hanks, er forfriskende og oppmuntrende. Kul hatt hadde han også.
  • Enda morsommere var det med Alicia Vikanders høyst fortjente Oscar for Beste kvinnelige birolle for The Danish Girl. Hollywood-glam har vi ikke mye av her i Norden, så at svenske Vikander danket ut selveste Kate Winslet er stort. Ikke minst holdt hun kveldens mest sjarmerende takketale hvor hun fikk sneket inn "jag vil tacka alla er där hemma". Og så hadde hun kveldens fineste kjole. Men jeg skulle ønske at media kunne skrevet mer om hennes sterke og rørende portrett av Gerda Wegener, og mindre om at hun "klinte" med Michael Fassbender etter at navnet hennes ble ropt opp. Hei, tabolider! Det er ikke sensasjonelt at man kysser kjæresten når man har mottatt filmbransjens gjeveste pris. Og hvis dere mener at det uskyldige nusset kan kategoriseres som klining, så bør vi få SKAM-jentene til å fortelle dere et og annet om hooking.
  • Jeg synes vi alle skal la Sam Smith få være i fred nå. Ja, han var litt uheldig med fakta da han hevdet at han var den første stolte homofile mannen på Oscar-podiet, men det var godt ment. Og Bond-låta hans var den beste i et ellers ganske svakt felt av nominerte for Beste låt. Og la oss være ærlige - det var vel aldri aktuelt for Akademiet å gi prisen til noe som helst som har med 50 Shades of Grey å gjøre?
  • Gratulasjoner til Alejandro González Iñárritu som har klart bragden å vinne prisen for Beste regi to år på rad, i fjor for Birdman og i år for The Revenant. I tillegg har han en sterk back-katalog som blant annet inneholder 21 Grams, Babel og Biutiful. Personlig synes jeg nok at Birdman var et mer imponerende regiarbeid enn the Revenant, men iñarritu har vist seg å være en sann visjonær av stort format, og kommer nok til å melde seg på i kampen om regiprisen jevnlig i årene som kommer.
  • At Don Hertzfeldts World of Tomorrow ikke fikk Oscaren for Beste animerte kortfilm er intet mindre enn en skandale. Ikke til forkleinelse for Bear Story som vant, men Hertzfeldts film er en genistrek, og den eneste filmen i denne kategorien det er sannsynlig at folk fortsatt ser om noen år. World of Tomorrow er en smått forstyrrende reise i menneskelig hukommelse og identitet ved hjelp av tidsreisende strekfigurer. Det er neppe noe Oscarakademiet liker å blande seg borti, men å gi seieren til noe annet er bare galt.
  • At Spotlight ble kåret til Beste film er en liten overraskelse. Jeg hadde nok satt pengene på The Revenant, men tydeligvis gikk ikke villmark og bjørneslosskamp hjem hos alle Akademiets medlemmet.
  • Brie Larsons Oscar for Beste kvinnelige birolle for innsatsen i Room var vel neppe noen overraskelse. Hun har gjort rent bord på nær samtlige prisutdelinger i år, og har nå kronet det hele med en Oscar for rollen som Ma - en kvinne som lever under umenneskelige forhold med en sønn som ikke kjenner annet enn den svært begrensede verdenen de to lever i. Det relativt nye fjeset Larson har nå vist at hun blir å regne med i Hollywood i tiden fremover. Men jeg skulle gjerne sett at prisen gikk til nydelige Saoirse Ronan for Brooklyn eller solide Charlotte Rampling for 45 Years i stedet.
  • Kveldens mest forutsigbare pris var likevel Leonardo DiCaprios Oscar for Beste mannlige hovedrolle. Nå er rollen i The Revenant langt fra noen karriærebeste for DiCaprio, og tildelingen virket mer som et forsøk fra Akademiets side på å rydde opp i at han ikke allerede har fått prisen for lenge siden. Greit nok. Da passet det i hvert fall godt at han vant i en ellers ganske svak kategori. Og nå som han endelig har fått sin svært etterlengtede Oscar, kan Leo kanskje bruke litt tid på en fin komedie eller to? Type Catch Me If You Can? Det hadde vært hyggelig for alle, tenker jeg. Ikke minst for DiCaprio selv som må være bra lei av skitt, kulde, blod og gørr nå.
     



Mark Rylance, Brie Larson, Leonardo DiCaprio og Alicia Vikander.

Ære den som ære bør!

Nok en gang vinner Lorde, det pur unge supertalentet fra New Zealand. Hun har klart det nær umulige, nemlig å være en gjennomført, komplett artist og en class act i en alder av bare 19 år. For et par år siden imponerte hun alle på Nirvanas innsettelseskonsert i the Rock and Roll Hall of Fame, da hun fremførte en unik og ektefølt versjon av "All Apologies" sammen med Dave Grohl og Krist Novoselic. Denne gangen har hun vasket gølvet med selveste Lady Gaga. Under Brit Awards tidligere denne uka fremførte hun en hyllest til avdøde David Bowie. En hyllest som var mye mer autentisk og varm enn det Lady Gaga la for dagen på Grammy-utdelingen for noen uker siden.



Ikke til forkleinelse for Lady Gaga, for øvrig. Det skal sies at hun også er et sjeldent talent med en vokal spennvidde som til tider går langt utenpå Lordes 19 år gamle stemme. Men Gaga tenderer gjerne mot det overdådige og maksimalistiske, og i dette tilfellet druknet hyllesten i et sceneshow som gjerne kunnet vært tonet ned noe. Det er tross alt David Bowie og hans enorme kapasitet som låtskriver det handler om, og ikke i hvilken grad Lady Gaga klarer å ligne ham med sin Ziggy Startdust-sminke. Mens Gaga var in character, var Lorde seg selv - nedtonet og nøkternt antrukket. Hun hadde riktignok skimrende øyenskygge, men det var ikke noe flashy og oversminket ved hennes opptreden.

Men det er klart - kvaliteten på Lordes hyllest er ikke utelukkende knyttet til hva hun hadde eller ikke hadde på seg. For det første fremførte hun "Life on Mars", sammen med David Bowies eget live-band. For det andre var hennes tolkning av en av Bowies beste låter personlig og intim, med hennes karakteristiske raspete hviske-stemme og ungdommelige edge. På en måte er hun legemliggjøringen av jenta fra "Life on Mars" - hun som drømmer om et liv fritt for hverdagslig kjedsomhet, og som finner kraften i seg til å skape sin egen fremtid. Lordes opptreden kunne knapt vært et bedre bilde på hvordan det er å la Bowies musikk forandre livet. Lorde klarte selv å fange essensen av Bowie bedre enn et kostyme og ytre staffasje noen gang kan. Man kan ikke hedre Bowie ved å prøve å være Bowie, men ved å skape noe helt eget. På egen hånd. Og det klarte Lorde bedre enn Lady Gaga.

Og i samme slengen beviste hun at David Bowie hadde rett da han omtalte henne som "the future of music". Well played, Lorde.

 

Lady Gagas hyllest fra Grammy-utdelingen kan ses her.

Portrett av et ekteskap - om "The Danish Girl"

Mye har blitt sagt og skrevet om Tom Hoopers filmatisering av The Danish Girl, David Ebershoffs roman fra 2000. For det meste dreier det seg om de ekstraordinære omstendighetene rundt den mannlige protagonistens seksualitet. I 1930 ble Einar Wegener til Lili Elbe etter verdens første kjønnsskifteoperasjon, og historien følger den danske kunstnerens transformative år, fra han oppdager at det bor en kvinne ved navn Lili inne i han, til hun trer ut i verden i den kroppen hun skulle vært født i. Det er en enestående reise, men jeg lot meg likevel fascinere mer av noe annet - det unike ekteskapet til Einar og Gerda Wegener.



Historien følger altså Einar Wegener (Eddie Redmayne) fra han først lærer Lili å kjenne, via stadig hyppigere opptredener som kvinne i København og Paris, og frem til kjønnskifteoperasjonen i Dresden i 1930. Når vi først møter ham er han en fremgangsrik landskapskunstner i et lykkelig ekteskap med Gerda (Alicia Vikander), som også er kunstner. Selv om Einars transformasjon er historiens sentrum, så knyttes den ikke til transseksualitet i et større perspektiv. Nå fantes det riktignok ingen bevegelse for transpersoner på 1920-tallet, og ordet "trans" eksisterte ikke. Det gjør det imidlertid nå, noe som tidvis gjør det vanskelig å tro at Einar fikk være så i fred med sin transseksualitet som han gjør i Hoopers film. Einars transseksualitet er privat, og forlater aldri hans lille verden av familie og venner. Som sosial kommentar er derfor ikke The Danish Girl så sterk, men det er den derimot som et portrett av et helt spesielt ekteskap.

For det er når Hooper fokuserer på relasjonen mellom Einar og Gerda at filmen virkelig lever. Allerede i åpningsscene etablerers ekteparet Wegeners sterke og unike forhold. Man tviler aldri på at kjærligheten mellom Einar og hans selvstendige kone Gerda er ekte. Mye av årsaken til dette er at de er jevnbyrdige, både personlig og profesjonelt. Einar er kanskje den mest suksessrike a de to, men Gerda er også en talentfull kunstner. Og de virker ektefølt forelsket der de deler både seng og atelier, omgangskrets og kunstneriske aspirasjoner. Og det er det som gjør det hele så interessant, for plutselig befinner det vellykkede ekteskapet deg i sentrum for hendelser som kunne knust ethvert forhold.

Det er når Einar må fungere som stand-in for en av Gerdas modeller at noe forandrer seg i ham. Silkestrømpene og den store luksuskjolen setter ham i kontakt med følelser han ikke har kjent maken til før, og sakte men sikkert vokser Lili frem. Først som en spøk, noe både han og kona morer seg med i festlige lag hvor en kjolekledd Einar presenteres som sin egen kusine fra landet. Men etter hvert blir det alvor, noe ekteparet etter hvert blir nødt til å ta inn over seg. Og det er kanskje Gerda som må ofre mest for at Einar skal kunne ta fatt på sin emosjonelle og fysiske forvandling. Men hun svikter ham aldri.

The Danish Girl er basert på den sanne historien om et usedvanlig ektepar som håndterte utfordringen med Einars transseksualitet på en måte som trolig var svært atypisk for tiden de levde i. Gerda hjelper og støtter sin mann. Hun beskytter ham når legene foreslår lobotomi eller forsøker å diagnostisere ham som shizofren, eller rett og slett bare pervers. Når de forstår at Einar ikke kan "kureres", er hun villig til å sette deres ekteskap til side for at han skal kunne få bli kvinne. Denne empatiske sensibiliteten er nydelig formidlet av Eddie Redmayne og Alicia Vikander. Redmayne har på mange måter tatt på seg en utakknemlig rolle, for den utfordrer hans kredibilitet som "leading man" i Hollywood samtidig som han risikerer kritikk fra trans-miljøet. Vikanders utfordring er at hennes rolle fort kan bli en arketyp - hun er "den støttende kona" som vi har sett på film utallige ganger før. Men begge gjør gode rolletolkninger, i tillegg til at kjemien sitter der den skal gjennom hele filmen. På sitt beste er de to karakterer i et ideelt forhold, og da er de hevet over sine respektive kjønn.

Som sosial kommentar fungerer ikke The Danish Girl. Ikke er den spesielt politisk heller. Det er kanskje ikke denne filmen trans-miljøet hadde ønsket seg, men som et varmt portrett av et unikt ekteskap er den svært vellykket.

Eddie Redmayne som Einar Wegener/Lily Elbe og Alicia Vikander som Gerda Wegener i The Danish Girl.

"Alas Madam for Stealing of a Kiss" - klassiske kjærlighetsdikt på Valentine's Day

Jeg føler at jeg må starte denne bloggposten med en disclaimer: jeg har svært lite til overs for markedsorienterte merkedager hvor symbolikken drukner i bamser, roser, og annet ubrukelig dilldall, for eksempel Valentine's Day. Kall meg gjerne kynisk, men trenger man virkelig en spesiell dag til å uttrykke noe man kan gjøre hver eneste dag ellers i året? Og hvorfor skal man drysse ned sin utkårede i sjokolade, presanger, roser, fioler og kleine nødrim på et Hallmark-kort?

Nei, vil man først uttrykke sine svulmende følelser i diktform på et kort, så se til verdenslitteraturen. Gjerne den riktig gamle verdenslitteraturen. Jeg lover at både de gamle egypterne, romerne, grekerne, og selvsagt, Shakespeare hadde mer å fare med enn tekstforfatterene hos Hallmark. Og de kunne være ganske seksuelt suggestive også.

Ovid, for eksempel. Hans bok Amores fra ca 16 f.Kr. handler mye om hans forhold til elskerinnen Corinna. Og den romerske poeten legger ikke mye imellom i sine beskrivelser av deres seksuelle eskapader:

The door opens. In comes Corinna, her dress half buttoned,
her hair fixed to show off that lovely neck.
She looked as lovely as Semiramis on her wedding night
or Lais in anyone's bed.
I tore off the dress. To make it more fun she fought
to keep the flimsy thing half on.
We struggled; I won! Her protests betrayed
the truth: she had wanted to lose.
Clothes littered the room. There stood Corinna nude.
God, what a masterpiece she was!

Ovid overlater lite til fantastien. Det samme gjør Sapfo, den kvinnelige greske poeten som alltid adresserte sine kjærlighetsdikt til andre kvinner. Hun var lovpriset i sin samtid, og også i ettertiden, til tross for at det meste av hennes verker har gått tapt. Et av diktene som har overlevd er "Gongyla". Et utdrag:

Like the breath of morning
Or a breeze from sea,
Fresh thy beauty smote me,
Virile of the north. Startled by thy vision,
Transports half divine
Flooded veins and bosom,
Shook me with desire.

Litt annerledes er diktene til den engelske 1500-tallspoeten Sir Thomas Wyatt. Hadde han levd i dag, så hadde han antakelig blitt anklaget for å ha lest The Game, og tatt notater. Hans stil er nemlig litt i retning "treat her mean, keep her keen". Ikke veldig sjarmerende, men desto mer interessant når man vet at han var en av Anne Boleyns angivelige elskere. Og poesien hans er alltid rettet mot en vanskelig kvinne, blant annet "Alas Madam for Stealing a Kiss":

Alas, madam, for stealing of a kiss
Have I so much your mind there offended?
Have I then done so grievously amiss
That by no means it may be amended?

Then revenge you, and the next way is this:
Another kiss shall have my life ended,
For to my mouth the first my heart did suck;
The next shall clean out of my breast it pluck.

Og så har vi de gamle egypterne, da. I deres gamle poetiske tradisjon var det mange og sterke kvinnestemmer. Kvinnene hadde i det hele tatt en sterkere posisjon i samfunnet enn hos mange andre siviliasjoner på samme tid. Og poesien har en klar, romantisk nerve:

To hear your voice is pomegranate wine to me:
I draw life from hearing it.
Could I see you with every glance,
It would be better for me
Than to eat or to drink.

Ja, og så kommer jeg ikke utenom Shakespeare. Hans sonnetter er verdensberømte, derfor trekker jeg heller frem et sitat fra A Midsummer Night's Dream. Sitatet er Helenas. Hennes kjærlighet for Demetrius går forbi det fysiske og forgjengelige, og over på et metafysisk plan. Og så enkelt kan det uttrykkes:

"Love looks not with the eyes, but with the mind, and therefore is wing'd Cupid painted blind."

----------

Gå gjerne for noe av det ovennevnte neste gang du skal skrive et Valentines-kort. Kjøp i hvert fall ikke et med et kleint dikt ført i pennen av tekstforfatterne hos Hallmark. Vi vet jo alle hvor uinspirerte og trøtte de kan være - i hvert fall de av oss som har sett 500 Days of Summer.

Diana og Amor, malt av den italienske kunstneren Pompeo Batoni (1761).

De tre beste singlene hittil i år

Så snart man er ferdig med en liste, så er det på tide å begynne å tenke på den neste. Foreløpig har de helt store 2016-platene uteblitt, i hvert fall for de av oss som ikke tilhører Bowie-menigheten. Heldigvis døyves ventetiden av bra singelslipp som jeg håper bærer lovnader om noe stort. Jeg har plukket ut mine tre favoritter fra januar.

Primal Scream & Sky Ferreira - "Where the Light Gets In"

Primal Scream er et skotsk rockeband som har eksistert i 35 år. Sky Ferreira er en 23 år gammel popvokalist som har jobbet siden hun var 17. Begge har eksperimentert med elektronika, trip hop, indie og en haug med andre sjangre, så da er det kanskje ikke så rart at deres respektive musikalske uttrykk passer hverandre som hånd i hanske. "Where the Light Gets In" er en vampete disco-perle med et lydbilde som perfekt balanserer det retro og det moderne. Udiskutabelt dansegulvmateriale som man blir glad av. Og musikkvideoen er en visuell triumf og mod-mareritt av de sjeldne.

Yeasayer - "I Am Chemistry"

Hvis surrealismen var en musikksjanger og ikke bare en kunstretning, så hadde Yeasayer passet perfekt inn her. Men sant å si er en del av appellen til Brooklyn-bandet at de så vanskelig lar seg definere. Siden debutplata All Hour Cymbals i 2007 har de gjort det vanskelig for oss å sette dem i bås, og det er faktisk en god ting. "I Am Chemistry" er psykedelisk, mangefasettert, smart og kul - med mange nok lag til at man oppdager noe nytt ved hver gjennomlytting. Og plutselig dukker det opp et barnekor! Musikkvideoen tar dessuten en slags kitchy Power Rangers-estetikk til nye høyder.

7XzqCUbiPc4


PJ Harvey - "The Wheel"

Når PJ Harvey slipper ny musikk er det høytid. Rett og slett. Snart fem år er gått siden forrige plate, den kunstneriske og nesten profetiske Let England Shake fra 2011. Denne gangen har hun gått tilbake til det rene rockeuttrykket fra Stories from the City, Stories from the Sea (2000), i hvert fall ut ifra første smakebit å dømme. "The Wheel" er bassdrevet og energisk, og selvfølgelig, med en politisk kjerne. Det er tross alt PJ Harvey det er snakk om. Låta, og det kommende albumet, handler om hennes reiser i Kosovo, Afghanistan og Washington DC over en periode på fire år. PJ er true to form, altså.

For øvrig: hederlig omtale går til Monica Heldals "Jimmy Got Home" Og Highasakites "Someone Who'll get It". Bra låter det også.

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Mai 2016 » April 2016
indiehjerte

indiehjerte

32, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits