Sansas felttog

Jeg vil ndig hovere (eller jo, det vil jeg), men jeg var nok inne p noe med denne teksten fra to r tilbake. Av Stark-ssknene er det Sansas karakterutvikling som har vrt den mest spennende flge med p. Det ble ettertrykkelig understreket i siste episode av Game of Thrones. Garvede "thronies", som meg selv, vet at man alltid kan knytte litt ekstra forventninger til den nest siste episoden i hver sesong, men at "Battle of the Bastards" skulle bli slik en visuell og plot-messig triumfferd var likevel vanskelig forutse. Og Sansa Starks oppgjr med Lord Bolton var for meg det udiskutable hydepunktet i en godt over gjennomsnittet bra episode. Endelig fikk Sansa virkelig vise hva hun er laget av, og det i selveste slaget om Winterfell!

Ramsay Bolton. Vrt universelle nemesis. Den sadistiske klovnen som har vrt befriende fravrende i de siste episodene mtte vel vise trynet sitt igjen fr eller senere. Og da han dukket opp p skjermen igjen, s slo det meg at det i grunnen er greit se han fra tid til annen. S har jeg litt kontroll p hva han sysler med, srlig med tanke p at han ikke br vre alene med verken hunder, Stark-ssken, babyer eller, for den saks skyld, epler. I gr var oppgjrets time endelig kommet, og jeg m si det irriterte meg ikke s rent lite at den degenererte tosken Bolton hadde en s imponerende og veldisiplinert hr. Men Jon Snow hadde en kjempe, en drss med villfolk, og Lyanna Mormonts 62 svrt kapable menn. Og s hadde han ssteren sin, Sansa.

"You're going to die tomorrow, Lord Bolton. Sleep well", sier Sansa til sin overgrepsmann. Og det slr meg at selv om det er Stark-familiens hjem som er i spill, s er dette mest av alt Sansas kamp. Det er Sansas felttog mot en mann som har forbrutt seg mot henne p groveste vis og stjlet hennes hjem, navn, dyd og verdighet. Han har forvoldt henne uendelig mye smerte, og som konsekvens kjenner hun Boltons forskrudde sinn bedre enn noen annen. Overfor broren understreker hun at han ikke er en alminnelig motstander, men en krigshisser med psykopatiske trekk. Han er av typen man ikke kan legge feller for, for han legger dem frst. Og han nler ikke med bruke (og drepe) lillebror Rickon for oppn det han vil. Nr alt ser bekmrkt ut for ssknene Stark er det Sansa som redder dagen. Hun har nemlig forutsett det Jon nektet innse - at hans hr var for liten. En tjeneste fra den evig svikefulle Littlefinger ble plutselig dyrebar, for inn fra venstre kommer ridderne fra the Vale og gjr kort prosess.

Gjennom seriens seks sesonger har Sansa gtt fra vre en naiv tenringsjente til bli en verdifull storpolitisk spiller, frst ved hoffet i King's Landing og n i maktkampen i Nord. Og det er vel f som ikke helhjertet unnet henne denne seieren, og tilfredsstillelsen ved se sin tidligere voldtektsmann redusert til en slagen og blodig krigsfange som blir spist av sine egne hunder (!). Men det er ogs noe som fr meg til stusse. Sansa har vrt igjennom umenneskelige prvelser, kanskje mer enn noen annen karakter i Game of Thrones - prvelser man ikke slipper fra uten  ha blitt preget av dem. Hva har dette gjort med henne? Hun har funnet en styrke til kjempe mot de som har forvoldt henne smerte, men har hun blitt en litt for dyktig Spiller i Spillet? Jeg reagerer p hvorfor hun ikke fortalte Jon om planen sin om f hjelp av Littlefinger og ridderne fra the Vale - den ene faktoren som ble avgjrende for utfallet av slaget, og som kanskje til og med kunne ha reddet Rickon hvis kortene ble spilt litt annerledes. Det er mulig hun hadde rett da hun hevdet at lillebroren ville ddd uansett, men det er likevel litt bekymringsverdig at hun holdt tilbake denne nkkelinformasjonen fra sin bror, sjefsstrategen. Sliter hun med stole p folk etter alt hun har vrt igjennom? Eller har hun sin egen agenda?

Sist, men ikke minst: hva betydde egentlig Ramsays gufne avslutningsreplikk "You can't kill me, I'm part of you now"? Jeg vet at flere teorier florerer p nettet, blant annet at Sansa skal vre gravid, men jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg tror han kommenterer hvordan han har forandret Sansa, og at hun har blitt til en person som ser smilende p nr en mann blir drept av sine egne hunder. Hun har riktignok god grunn til det, men det er smtt forstyrrende likevel.

Du har kommet langt, Sansa. Eller s har du blitt til et monster.


Morderisk blikk, her utfrt til perfeksjon av Sansa Stark.

Ikke forfrt! - om "rets store bokfenomen" Calendar Girl

Jeg har alltid vrt en sterk motstander av pstanden "det er samme hva man leser, bare man leser". Rett som det er gyter nemlig populrkulturen smusslitteratur som jeg tror ingen har godt av fylle hodene sine med. Nr teksten i tillegg er drysset ned med bde misogyni, billige stereotypier og et sprk som renner over av klisjeer, s har jeg vanskelig for se noen verdi i lesingen. Dessverre har romaner som baserer seg p nettopp denne oppskriften en lei tendens til bli svrt populre. Suksessen til 50 Shades of Grey var s stor og verdensomspennende at det nok er lett la seg friste til forske melke suksessen med skalt "husmorporno". Denne gangen er det Audrey Carlans Calendar Girl som skal ut til folket, og det er Cappelen Damm som lanserer den p norsk.

Frste roman i serien p fire kommer i disse dager, og den markedsfres aggressivt mot det samme publikummet som falt for 50 Shades of Grey, alts kvinner. Ikke en spesiell gruppe kvinner heller, men rett og slett kvinner i sin alminnelighet. Det lokkes med glossy omslag med nakne kvinneben i stiletthler, pskriften "rets bokfenomen", og lovnad om het sex i rikt monn. P Cappelen Damms hjemmeside beskrives Calendar Girl som "en serie romaner som er som skapt for vr tid. Det er deilig underholdning, en varm historie og dampende sex". Den frste boka - Forfrt - kan lastes ned som gratis e-bok, og utenfor forlagets lokaler kan man plukke med seg en gratis leseprve. I forrige uke tok jeg med meg en slik leseprve, mest for f bekreftet mine fordommer om hvor hinsides rva dette "fenomenet" er, men ogs litt for vite nyaktig hva det er fr jeg mener noe. Ble jeg forfrt? Nei. Jeg ble bare trist. For det jeg leste var mye, mye verre enn det jeg hadde trodd p forhnd.

Her har vi alts Mia Saunders, 24 r, bosatt i LA, og servitr med skuespillerambisjoner. Hun bor p en knttliten hybel med en sofa hun kjpte for "50 spenn p loppis", men har likevel rd til holde seg med en svr motorsykkel for tff-og-sterk-jente-alibiets skyld. Hun kaller bestevenninnen sin for hore og har en serie med ikke spesielt hyggelige eks-kjrester som har ftt henne til miste troen p kjrligheten. S, av en eller annen grunn, blir hun satt til gjre opp farens enorme spillegjeld. Hun trenger alts penger fort, og blir umiddelbart ansatt som eskortejente av en skruppells tante som har gjort karriere av formilde slike tjenester. Mia er selvflgelig overjordisk vakker og "som skapt for vre modell", noe som kvalifiserer henne til vre pyntelig armheng for rike forretningsmenn. Hennes kunder, unnskyld, klienter, eier henne for en mned, og all eventuell sex skal vre frivillig og koster ekstra. Dette understrekes s ettertrykkelig at jeg fr en flelse av at forfatteren er redd for at Mias noe kulrte engasjement skal oppfattes som akkurat dt det er - salg av kvinnekropp. Og som om ikke det var nok, s smiler lykkens gudinne til Mia. Som frste klient fr nemlig hun tildelt en surfe-smukkas og Hollywood-hot shot med det kunstferdige,  makt-osende navnet Weston Charles Channing, III. Han er snaut 30 r gammel, og er en svrt ettertraktet manusforfatter med flere kassasuksesser under beltet. Mia er vill av begeistring over ha blitt skjenket en vaskeekte Adonis av eskortetanten, og alt hun vil etter ha satt foten over drstokken i luksusleiligheten hans er ligge med han. At han har hyret henne utelukkende for holde siklende bimboer p avstand p viktige Hollywood-bransjefester hever ingen rde flagg i hennes bevissthet. Ei heller at Mr. Doucheface the Third refererer til dem som "slikkepinner med pupper". Vel hjemme fra minglefest i trang kjole med et juv av en utringning, s gr det bare en vei - de har masse sex. Helt enormt mye sex. Og her er regelen at det skal vre flelseslst, midlertidig, og helt og holdent styrt at Mr. Clusterfuck the Third. Jeg regner selvflgelig med at denne "deilige, underholdende og varme" historien ender med forelskelse og forhold likevel. Vi vet jo alle at snt er uunngelig i et ekskortejente/betalende klient-forhold. Vi da har tross alt alle sett Pretty Woman.

Dette er alts premisset i en historie Cappelen Damm hevder vre "som skapt for vr tid". Personlig leser jeg dette som lite annet enn et gufs fra fortiden. En fortid hvor det kun er mannen som er premissleverandr for hvordan et forhold skal utspille seg, og hvilken plass kvinnen skal ha i det. Og alt som skal vre sexy er tredd inn i noe lrkort, utringet, og stablet opp p stiletthler. Calendar Girl gr dessuten svrt langt i romantisere prostitusjon, for ja, det er det det er. Selv om hovedpersonen selv skjelver av attr bare ved synet av en mann med saltvann i hret, surfebrett under armen, og et lass med dollar p bok. At hun tilsynelatende ikke ser det problematiske i dt  legge hele seg selv, kropp og sjel, i hendene p en mann som betaler for henne, skremmer meg til det hinsidige. Og det hrer ikke hjemme i en roman som hevder ta tempen p tidsnden.

S er det Cappelen Damm, da - et forlag som har gitt ut enormt mye god litteratur, og gjort mye godt arbeid p litteraturfeltet. Hvorfor publiserer de Calendar Girl? Hvorfor gjr de butikk av noe som s til de grader objektifiserer kvinner? Hvorfor leter de etter neste suksess der det er ingen grunn til lete? Og hvorfor m skalt sexy litteratur i det 21. rhundret vre ulselig forbundet med eskorte, prostitusjon og kvinnelig underkastelse?

Antakelig fordi Calendar Girl kommer til selge i btter og spann i kjlvannet av suksessen til 50 Shades of Grey. Den kommer til anbefales p blogger, snakkes om over cafebord, og til neste r kommer det sikkert en film.

Og det gjr meg s uendelig trist.


Calendar Girl av Audrey Carlan, alts. Et skamlst forsk p  melke suksessen til 50 Shades of Grey.

Heksebrenning med Thom Yorke og co

Det var den animerte musikkvideoen til "Paranoid Android" som gjorde at jeg oppdaget Radiohead p sent 90-tall, sikkert i likhet med mange andre som var mer opptatt av tradisjonell britpop da Pablo Honey traff musikkverdenen noen r tidligere. Denne uka har Thom Yorke og co kommet ut av sin fem r lange pause siden den hyst forglemmelige The King of Limbs fra 2011 - frst med tilsynelatende forsvinne fra alle sine profiler p verdensveven, for s  poste enigmatiske fuglebilder i de samme kanalene. 90-tallshispterne trakk pusten i spenning og engstelse. Noe var i gjre. Og med Thom Yorke kan man aldri riktig vite. 

Og s, p tirsdag ettermiddag, landet en ny lt p bandets hjemmeside - antakelig den frste singelen fra et nytt album. Heftet ved den var en ny musikkvideo som sender tankene til 70-talls kultfilmen The Wicker Man, st-europeisk barne-tv fra samme periode, Radioheads egen "Paranoid Android", og det politiske klimaet i verden i dag. Handlingen finner sted i et slags pastoralt landsbymilj med det infame navnet Trumpton, og under et romantisk pastellferniss ligger et guffent jantelovsmaskineri og en mobbekultur som kulminerer i en heksejakt - speilet i ltas tittel, "Burn the Witch".

Teksten er ikke like overflatisk pastoral som musikkvideoen. "Stay in the shadows / Cheer the gallows / This is a round-up", synger Thom Yorke med overraskende ren diksjon i begynnelsen av lta. Rent instinktivt er det lett anta at teksten handler om et George Orwell-aktig overvkningssamfunn, men den borer ogs dypere i en verden hvor det offentlige ordskiftet preges av sosiale medier, og at enhver som vger komme med en ytring risikerer bli sltt hardt ned p av et kollektiv som mener noe annet. Som Yorkes klagesang fortsetter: "Loose talk around tables / Abandon all reason / Avoid all eye contact / Do not react / Shoot the messenger / This is a low-flying panic attack".

Musikalsk nikker "Burn the Witch" tilbake til gammel storhet. Bde "Karma Police", "Revelator" og alt imellom er til stede i lydbildet. I tillegg er det en dissonans mellom vakre, konvensjonelle strykere og hardere rockeriff som fremhever den underliggende dysterheten i lta. Det er eksplosivt og spennende, mrkt og klaustrofobisk. Og i sannhet det jeg hpet p fra et band som ikke har gitt lyd fra seg p flere r. Forhpentligvis er lta et frampek mot et helhetlig album som plasserer seg i samme landskap.

Vi kan alts trygt overlate til Thom Yorke og Radiohead nrmest dukke opp fra intet, og umiddelbart plassere fingeren med perfekt presisjon p en nerve i dagens samfunn. Og samtidig f det til hres skikkelig kult ut.

Hybelkaninene og meg

Jeg er en ryddig person.

Jeg er av typen som beklager meg overfor gjestene hvis det ligger en genser i sofaen og tre dager gamle aviser p stuebordet. For meg er dette rot. Og ja, jeg jeg har blitt mtt med mange himlende blikk, oppgitte sukk og kommentarer av typen "men herregud, dette er da ikke rot" i renes lp. For vennene mine fremstr alts mine malplasserte unnskyldninger som hensynslst koketteri. Jeg ser poenget. Det er litt rart  hevde at en striglet leilighet ser ut som lekerommet p IKEA. Jeg tar selvkritikk.

Men ikke helt.
For min pertentlighet har ogs noen skjendende riper i lakken. Kall meg irrasjonell, men jeg har en forblffende hy tleevne for hybelkaniner. Jeg kan brette klr, rydde i bokhylla og alfabetisere LP'er i det uendelige, men fjerne disse stvdottene som etter hvert blir s store at de er i stand til bre vpen er en nr uoverkommelig oppgave for meg. Og det er ikke det at jeg ikke ser dem heller - det gjr jeg i aller hyeste grad. Det er bare et tiltak uten like hente frem stvsugeren og f dem fjernet. Jeg vet ikke hvorfor.

Men det er klart. Etter hvert innser jeg selvflgelig at grep m tas. Situasjonen m nytraliseres fr hybelkaninene gjenger seg opp mot meg og brer meg ut av leiligheten min mens jeg sover. Hybelkaninene skal til pers. De m drepes. I psken hentet jeg frem drapsvpenet, aka stvsugeren.

Og selvflgelig er det tilfredsstillende nr stvdyrene forsvinner inn i maskinen. Tilbake str et stvfritt stuegulv, og plankene er befridd fra sitt mer eller mindre tynne ferniss av grtt stv og hybelkaniner. Jeg er s begeistret at jeg nesten vurderer anskaffelse av fjongt, lavt japansk spisebord. Jeg kan servere et libanesisk herremltid som inntas sittende p puter p gulvet. Og jeg kan gjre yoga hjemme uten marinere bde meg selv og matta i stv i lpet av kten. Mulighetene er uendelige med et rent stuegulv.

Men som alltid vil verden (eller jeg) bedras. For bare en snau uke senere hadde det samlet seg et nytt stvlag i krokene. Og n har det begynt ta kaninform igjen. Det blir ikke noe eksotisk middagsselskap p gulvet med det frste. 



"Hei. Jeg og vennene mine bare flytter inn i stua di, vi. Og du har ikke noe du skulle ha sagt. Ok? Ok."

Sylvia Plath p diktenes dag

Tenk at diktene har en egen dag! I 1999 bestemte UNESCO at Verdens Poesidag skulle feires den 21. mars hver r, og frste markering fant sted i 2000. For de fleste er dette en vanlig dag som alle andre, men de mest rvkne (og poesi-interesserte) blant oss har kanskje lagt merke til sm markeringer i bybildet. Diktlesning i bokhandelen, kanskje? Eller p trikken? Selv har jeg kost med med NRK Boks instagram-oppdateringer hvor en utskremt reporter trler Oslos kaffebarer for forske  bytte til seg en gratis kaffe mot et dikt. Heldigvis leverte favorittsjappa Tim Wendelboe det Starbucks og Espresso House ikke gjorde - en kaffekopp mot et dikt p nynorsk. 

Selv vil jeg markere Verdens Poesidag med en gammel favoritt, "Lady Lazarus" av Sylvia Plath - et av hennes sterkeste og mest bermte dikt. Det er en komplisert, mrk og brutal beretning om selvmord, og det tar utgangspunkt i hennes eget liv. Plath skrev "Lady Lazarus" i sin mest produktive kunstneriske periode, etter ha overlevd to selvmordsforsk. Sprket er truende og angstfylt, med innslag av Holocaust-meatforer. Tittelen er en allusjon til den bibelske karakteren Lazarus, som Jesus bragte tilbake fra de dde. 

Det er kanskje ikke spesielt lystig, men et veldig sterkt og velkomponert dikt. 

 

Lady Lazarus

I have done it again.   
One year in every ten   
I manage it??

A sort of walking miracle, my skin   
Bright as a Nazi lampshade,   
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine   
Jew linen.

Peel off the napkin   
O my enemy.   
Do I terrify???

The nose, the eye pits, the full set of teeth?   
The sour breath
Will vanish in a day.

Soon, soon the flesh
The grave cave ate will be   
At home on me

And I a smiling woman.   
I am only thirty.
And like the cat I have nine times to die.

This is Number Three.   
What a trash
To annihilate each decade.

What a million filaments.   
The peanut-crunching crowd   
Shoves in to see

Them unwrap me hand and foot??
The big strip tease.   
Gentlemen, ladies

These are my hands   
My knees.
I may be skin and bone,

Nevertheless, I am the same, identical woman.   
The first time it happened I was ten.   
It was an accident.

The second time I meant
To last it out and not come back at all.   
I rocked shut

As a seashell.
They had to call and call
And pick the worms off me like sticky pearls.

Dying
Is an art, like everything else.   
I do it exceptionally well.

I do it so it feels like hell.   
I do it so it feels real.
I guess you could say I?ve a call.

It?s easy enough to do it in a cell.
It?s easy enough to do it and stay put.   
It?s the theatrical

Comeback in broad day
To the same place, the same face, the same brute   
Amused shout:

?A miracle!?
That knocks me out.   
There is a charge

For the eyeing of my scars, there is a charge   
For the hearing of my heart??
It really goes.

And there is a charge, a very large charge   
For a word or a touch   
Or a bit of blood

Or a piece of my hair or my clothes.   
So, so, Herr Doktor.   
So, Herr Enemy.

I am your opus,
I am your valuable,   
The pure gold baby

That melts to a shriek.   
I turn and burn.
Do not think I underestimate your great concern.

Ash, ash?
You poke and stir.
Flesh, bone, there is nothing there??

A cake of soap,   
A wedding ring,   
A gold filling.

Herr God, Herr Lucifer   
Beware
Beware.

Out of the ash
I rise with my red hair   
And I eat men like air.


Sylvia Plath (1932-1963).

Tanker om Oscar-resultatet

Hollywood har hyllet seg selv igjen, med sedvanlig glitter, glamour og hysteriske "kulturjournalister" som med skingrende stemme vrler "what are you wearing? You look fantastic!" etter filmbransjens A-listere p den rde lperen utenfor Dolby Theatre i Los Angeles. Og midt oppi all galskapen har noen hentet hjem gullstatuetter. rets Oscar-utdeling bd p bde forutsigbarheter og sm overraskelser. Og jeg har gjort meg noen tanker.

  • S gy med Mark Rylance. Mannen som i fjor portretterte Thomas Cromwell med nedtonet, introvert eleganse i BBCs adaptasjon av Hilary Mantels Wolf Hall har vunnet en Oscar for Beste mannlige birolle. Riktignok for en helt annen type rolle - den sovjetiske spionen Rudolf Abel i Bridge of Spies. At en rutinert teaterskuespiller, scenekunstner og Shakespeare-veteran kan ta seg helt til Oscar-podiet, riktignok med litt drahjelp fra Steven Spielberg og Tom Hanks, er forfriskende og oppmuntrende. Kul hatt hadde han ogs.
  • Enda morsommere var det med Alicia Vikanders hyst fortjente Oscar for Beste kvinnelige birolle for The Danish Girl. Hollywood-glam har vi ikke mye av her i Norden, s at svenske Vikander danket ut selveste Kate Winslet er stort. Ikke minst holdt hun kveldens mest sjarmerende takketale hvor hun fikk sneket inn "jag vil tacka alla er dr hemma". Og s hadde hun kveldens fineste kjole. Men jeg skulle nske at media kunne skrevet mer om hennes sterke og rrende portrett av Gerda Wegener, og mindre om at hun "klinte" med Michael Fassbender etter at navnet hennes ble ropt opp. Hei, tabolider! Det er ikke sensasjonelt at man kysser kjresten nr man har mottatt filmbransjens gjeveste pris. Og hvis dere mener at det uskyldige nusset kan kategoriseres som klining, s br vi f SKAM-jentene til fortelle dere et og annet om hooking.
  • Jeg synes vi alle skal la Sam Smith f vre i fred n. Ja, han var litt uheldig med fakta da han hevdet at han var den frste stolte homofile mannen p Oscar-podiet, men det var godt ment. Og Bond-lta hans var den beste i et ellers ganske svakt felt av nominerte for Beste lt. Og la oss vre rlige - det var vel aldri aktuelt for Akademiet gi prisen til noe som helst som har med 50 Shades of Grey gjre?
  • Gratulasjoner til Alejandro Gonzlez Irritu som har klart bragden vinne prisen for Beste regi to r p rad, i fjor for Birdman og i r for The Revenant. I tillegg har han en sterk back-katalog som blant annet inneholder 21 Grams, Babel og Biutiful. Personlig synes jeg nok at Birdman var et mer imponerende regiarbeid enn the Revenant, men iarritu har vist seg vre en sann visjonr av stort format, og kommer nok til melde seg p i kampen om regiprisen jevnlig i rene som kommer.
  • At Don Hertzfeldts World of Tomorrow ikke fikk Oscaren for Beste animerte kortfilm er intet mindre enn en skandale. Ikke til forkleinelse for Bear Story som vant, men Hertzfeldts film er en genistrek, og den eneste filmen i denne kategorien det er sannsynlig at folk fortsatt ser om noen r. World of Tomorrow er en smtt forstyrrende reise i menneskelig hukommelse og identitet ved hjelp av tidsreisende strekfigurer. Det er neppe noe Oscarakademiet liker blande seg borti, men gi seieren til noe annet er bare galt.
  • At Spotlight ble kret til Beste film er en liten overraskelse. Jeg hadde nok satt pengene p The Revenant, men tydeligvis gikk ikke villmark og bjrneslosskamp hjem hos alle Akademiets medlemmet.
  • Brie Larsons Oscar for Beste kvinnelige birolle for innsatsen i Room var vel neppe noen overraskelse. Hun har gjort rent bord p nr samtlige prisutdelinger i r, og har n kronet det hele med en Oscar for rollen som Ma - en kvinne som lever under umenneskelige forhold med en snn som ikke kjenner annet enn den svrt begrensede verdenen de to lever i. Det relativt nye fjeset Larson har n vist at hun blir regne med i Hollywood i tiden fremover. Men jeg skulle gjerne sett at prisen gikk til nydelige Saoirse Ronan for Brooklyn eller solide Charlotte Rampling for 45 Years i stedet.
  • Kveldens mest forutsigbare pris var likevel Leonardo DiCaprios Oscar for Beste mannlige hovedrolle. N er rollen i The Revenant langt fra noen karrirebeste for DiCaprio, og tildelingen virket mer som et forsk fra Akademiets side p rydde opp i at han ikke allerede har ftt prisen for lenge siden. Greit nok. Da passet det i hvert fall godt at han vant i en ellers ganske svak kategori. Og n som han endelig har ftt sin svrt etterlengtede Oscar, kan Leo kanskje bruke litt tid p en fin komedie eller to? Type Catch Me If You Can? Det hadde vrt hyggelig for alle, tenker jeg. Ikke minst for DiCaprio selv som m vre bra lei av skitt, kulde, blod og grr n.
     



Mark Rylance, Brie Larson, Leonardo DiCaprio og Alicia Vikander.

re den som re br!

Nok en gang vinner Lorde, det pur unge supertalentet fra New Zealand. Hun har klart det nr umulige, nemlig vre en gjennomfrt, komplett artist og en class act i en alder av bare 19 r. For et par r siden imponerte hun alle p Nirvanas innsettelseskonsert i the Rock and Roll Hall of Fame, da hun fremfrte en unik og ekteflt versjon av "All Apologies" sammen med Dave Grohl og Krist Novoselic. Denne gangen har hun vasket glvet med selveste Lady Gaga. Under Brit Awards tidligere denne uka fremfrte hun en hyllest til avdde David Bowie. En hyllest som var mye mer autentisk og varm enn det Lady Gaga la for dagen p Grammy-utdelingen for noen uker siden.



Ikke til forkleinelse for Lady Gaga, for vrig. Det skal sies at hun ogs er et sjeldent talent med en vokal spennvidde som til tider gr langt utenp Lordes 19 r gamle stemme. Men Gaga tenderer gjerne mot det overddige og maksimalistiske, og i dette tilfellet druknet hyllesten i et sceneshow som gjerne kunnet vrt tonet ned noe. Det er tross alt David Bowie og hans enorme kapasitet som ltskriver det handler om, og ikke i hvilken grad Lady Gaga klarer ligne ham med sin Ziggy Startdust-sminke. Mens Gaga var in character, var Lorde seg selv - nedtonet og nkternt antrukket. Hun hadde riktignok skimrende yenskygge, men det var ikke noe flashy og oversminket ved hennes opptreden.

Men det er klart - kvaliteten p Lordes hyllest er ikke utelukkende knyttet til hva hun hadde eller ikke hadde p seg. For det frste fremfrte hun "Life on Mars", sammen med David Bowies eget live-band. For det andre var hennes tolkning av en av Bowies beste lter personlig og intim, med hennes karakteristiske raspete hviske-stemme og ungdommelige edge. P en mte er hun legemliggjringen av jenta fra "Life on Mars" - hun som drmmer om et liv fritt for hverdagslig kjedsomhet, og som finner kraften i seg til  skape sin egen fremtid. Lordes opptreden kunne knapt vrt et bedre bilde p hvordan det er la Bowies musikk forandre livet. Lorde klarte selv fange essensen av Bowie bedre enn et kostyme og ytre staffasje noen gang kan. Man kan ikke hedre Bowie ved prve vre Bowie, men ved skape noe helt eget. P egen hnd. Og det klarte Lorde bedre enn Lady Gaga.

Og i samme slengen beviste hun at David Bowie hadde rett da han omtalte henne som "the future of music". Well played, Lorde.

 

Lady Gagas hyllest fra Grammy-utdelingen kan ses her.

Portrett av et ekteskap - om "The Danish Girl"

Mye har blitt sagt og skrevet om Tom Hoopers filmatisering av The Danish Girl, David Ebershoffs roman fra 2000. For det meste dreier det seg om de ekstraordinre omstendighetene rundt den mannlige protagonistens seksualitet. I 1930 bleEinar Wegener til Lili Elbe etterverdens frste kjnnsskifteoperasjon, og historien flger den danske kunstnerens transformative r, fra han oppdager at det bor en kvinne ved navn Lili inne i han, til hun trer ut i verdeni den kroppen hun skulle vrt fdt i. Det er enenestende reise, men jeg lot meg likevel fascinere mer av noe annet - det unike ekteskapet til Einar og Gerda Wegener.



Historien flger alts Einar Wegener (Eddie Redmayne) frahan frstlrerLili kjenne, via stadig hyppigereopptredener som kvinne i Kbenhavn og Paris, og frem til kjnnskifteoperasjonen i Dresden i 1930. Nr vi frst mter ham er han en fremgangsrik landskapskunstner i et lykkelig ekteskap med Gerda (Alicia Vikander), som ogs er kunstner. Selv om Einars transformasjon er historiens sentrum, s knyttes den ikke til transseksualitet i et strre perspektiv. N fantes det riktignok ingen bevegelse for transpersoner p 1920-tallet, og ordet "trans" eksisterte ikke. Det gjr det imidlertid n, noe somtidvis gjr det vanskelig tro at Einar fikk vre s i fred med sin transseksualitet som han gjr i Hoopers film.Einars transseksualitet er privat, og forlater aldri hans lille verden av familie og venner. Som sosial kommentar er derfor ikke The Danish Girl s sterk, men det er den derimot som et portrett av ethelt spesielt ekteskap.

For det er nr Hooper fokuserer p relasjonen mellom Einar og Gerda at filmen virkelig lever. Allerede i pningsscene etablerers ekteparet Wegeners sterke og unike forhold. Man tviler aldri p atkjrligheten mellom Einar og hans selvstendige kone Gerda er ekte. Mye av rsaken til dette er at de er jevnbyrdige, bde personlig og profesjonelt. Einar er kanskje den mest suksessrike a de to, men Gerda er ogs en talentfull kunstner. Og de virker ekteflt forelsket der de deler bde seng og atelier, omgangskrets og kunstneriske aspirasjoner. Og det er det som gjr det hele s interessant, for plutselig befinner det vellykkede ekteskapet deg i sentrum for hendelser som kunne knust ethvert forhold.

Det er nr Einar m fungere som stand-in for en av Gerdas modeller at noe forandrer seg i ham. Silkestrmpene og den store luksuskjolen setter ham i kontakt med flelser han ikke har kjent maken til fr, og sakte men sikkert vokser Lili frem. Frst som en spk, noe bde han og kona morer seg med i festlige lag hvor en kjolekleddEinar presenteres som sin egen kusine fra landet. Men etter hvert blir det alvor, noe ekteparet etter hvert blir ndt til ta inn over seg. Og det er kanskje Gerda som m ofre mest for at Einar skal kunne ta fatt p sin emosjonelle og fysiske forvandling. Men hun svikter ham aldri.

The Danish Girl er basert p den sanne historien om et usedvanlig ektepar som hndterte utfordringen med Einars transseksualitet pen mte somtrolig var svrt atypisk for tiden de levde i. Gerda hjelper og sttter sin mann. Hunbeskytter ham nr legene foreslr lobotomi eller forsker diagnostisere ham som shizofren, eller rett og slett bare pervers. Nr de forstr atEinar ikke kan "kureres", er hun villig til sette deres ekteskap til side for at han skal kunne f bli kvinne. Denne empatiske sensibiliteten er nydelig formidlet av Eddie Redmayne og Alicia Vikander. Redmayne har p mange mter tatt p seg en utakknemlig rolle, for den utfordrer hans kredibilitet som "leading man" i Hollywood samtidig som han risikerer kritikk fra trans-miljet. Vikanders utfordring er at hennes rolle fort kan bli en arketyp - hun er "den stttende kona" som vi har sett p film utallige ganger fr. Men begge gjr gode rolletolkninger, i tillegg til at kjemien sitter der den skal gjennom hele filmen. P sitt beste er de to karakterer i et ideelt forhold, og da er de hevet over sine respektive kjnn.

Som sosial kommentar fungerer ikke The Danish Girl. Ikke er den spesielt politisk heller. Det er kanskje ikke denne filmen trans-miljet hadde nsket seg, men som et varmt portrett av et unikt ekteskap er den svrt vellykket.

Eddie Redmayne som Einar Wegener/Lily Elbe og Alicia Vikander som Gerda Wegener i The Danish Girl.

"Alas Madam for Stealing of a Kiss" - klassiske kjrlighetsdikt p Valentine's Day

Jeg fler at jeg m starte denne bloggposten med en disclaimer: jeg har svrt lite til overs for markedsorienterte merkedager hvor symbolikken drukner i bamser, roser, og annet ubrukelig dilldall, for eksempel Valentine's Day. Kall meg gjerne kynisk, men trenger man virkelig en spesiell dag til uttrykke noe man kan gjre hver eneste dag ellers i ret? Og hvorfor skal man drysse ned sin utkrede i sjokolade, presanger, roser, fioler og kleine ndrim p et Hallmark-kort?

Nei, vil man frst uttrykke sine svulmende flelser i diktform p et kort, s se til verdenslitteraturen. Gjerne den riktig gamle verdenslitteraturen. Jeg lover at bde de gamle egypterne, romerne, grekerne, og selvsagt, Shakespeare hadde mer fare med enn tekstforfatterene hos Hallmark. Og de kunne vre ganske seksuelt suggestive ogs.

Ovid, for eksempel. Hans bok Amores fra ca 16 f.Kr.handler mye om hans forhold til elskerinnen Corinna. Og den romerske poeten legger ikke mye imellom i sine beskrivelser av deres seksuelle eskapader:

The door opens. In comes Corinna, her dress half buttoned,
her hair fixed to show off that lovely neck.
She looked as lovely as Semiramis on her wedding night
or Lais in anyone's bed.
I tore off the dress. To make it more fun she fought
to keep the flimsy thing half on.
We struggled; I won! Her protests betrayed
the truth: she had wanted to lose.
Clothes littered the room. There stood Corinna nude.
God, what a masterpiece she was!

Ovid overlater lite til fantastien. Det samme gjr Sapfo, den kvinnelige greske poeten som alltid adresserte sine kjrlighetsdikt til andre kvinner. Hun var lovpriset i sin samtid, og ogs i ettertiden, til tross for at det meste av hennes verker har gtt tapt. Et av diktene som har overlevd er "Gongyla". Et utdrag:

Like the breath of morning
Or a breeze from sea,
Fresh thy beauty smote me,
Virile of the north. Startled by thy vision,
Transports half divine
Flooded veins and bosom,
Shook me with desire.

Litt annerledes er diktene til den engelske 1500-tallspoeten Sir Thomas Wyatt. Hadde han levd i dag, s hadde han antakelig blitt anklaget for ha lest The Game, og tatt notater. Hans stil er nemlig litt i retning "treat her mean, keep her keen". Ikke veldig sjarmerende, men desto mer interessant nr man vet at han var en av Anne Boleyns angivelige elskere. Og poesien hans er alltid rettet mot en vanskelig kvinne, blant annet "Alas Madam for Stealing a Kiss":

Alas, madam, for stealing of a kiss
Have I so much your mind there offended?
Have I then done so grievously amiss
That by no means it may be amended?

Then revenge you, and the next way is this:
Another kiss shall have my life ended,
For to my mouth the first my heart did suck;
The next shall clean out of my breast it pluck.

Og s har vi de gamle egypterne, da. I deres gamle poetiske tradisjon var det mange og sterke kvinnestemmer. Kvinnene hadde i det hele tatt en sterkere posisjon i samfunnet enn hos mange andre siviliasjoner p samme tid. Og poesien har en klar, romantisk nerve:

To hear your voice is pomegranate wine to me:
I draw life from hearing it.
Could I see you with every glance,
It would be better for me
Than to eat or to drink.

Ja, og s kommer jeg ikke utenom Shakespeare. Hans sonnetter er verdensbermte, derfor trekker jeg heller frem et sitat fra A Midsummer Night's Dream. Sitatet er Helenas. Hennes kjrlighet for Demetrius gr forbi det fysiske og forgjengelige, og over p et metafysisk plan. Og s enkelt kan det uttrykkes:

"Love looks not with the eyes, but with the mind, and therefore is wing'd Cupid painted blind."

----------

G gjerne for noe av det ovennevnte neste gang du skal skrive et Valentines-kort. Kjp i hvert fall ikke et med et kleint dikt frt i pennen av tekstforfatterne hos Hallmark. Vi vet jo alle hvor uinspirerte og trtte de kan vre - i hvert fall de av oss som har sett 500 Days of Summer.

Diana og Amor, malt av den italienske kunstneren Pompeo Batoni (1761).

De tre beste singlene hittil i r

S snart man er ferdig med en liste, s er det p tide begynne tenke p den neste. Forelpig har de helt store 2016-platene uteblitt, i hvert fall for de av oss som ikke tilhrer Bowie-menigheten.Heldigvis dyves ventetiden avbra singelslipp som jeghperbrerlovnader om noe stort. Jeg har plukket ut mine tre favoritter fra januar.

Primal Scream & Sky Ferreira - "Where the Light Gets In"

Primal Scream er et skotsk rockeband som har eksistert i 35 r. Sky Ferreira er en 23 r gammel popvokalist som har jobbet siden hun var 17. Begge har eksperimentert med elektronika, trip hop, indie og en haug med andre sjangre, s da er det kanskje ikke s rart at deres respektive musikalske uttrykk passer hverandre som hnd i hanske. "Where the Light Gets In" er en vampete disco-perle med et lydbilde som perfekt balanserer det retro og det moderne. Udiskutabelt dansegulvmateriale som man blir glad av. Og musikkvideoen er en visuell triumf og mod-mareritt av de sjeldne.

Yeasayer - "I Am Chemistry"

Hvis surrealismen var en musikksjanger og ikke bare en kunstretning, s hadde Yeasayer passet perfekt inn her. Men sant si er en del av appellen til Brooklyn-bandet at de s vanskelig lar seg definere. Siden debutplata All Hour Cymbals i 2007 har de gjort det vanskelig for oss sette dem i bs, og det er faktisk en god ting. "I Am Chemistry" er psykedelisk, mangefasettert, smart og kul - med mange nok lag til at man oppdager noe nytt ved hver gjennomlytting. Og plutselig dukker det opp et barnekor! Musikkvideoen tar dessuten en slags kitchy Power Rangers-estetikk til nye hyder.

7XzqCUbiPc4


PJ Harvey - "The Wheel"

Nr PJ Harvey slipper ny musikk er det hytid. Rett og slett. Snart fem r er gtt siden forrige plate, den kunstneriske ognesten profetiske Let England Shake fra 2011. Denne gangen har hun gtt tilbake til det rene rockeuttrykket fra Stories from the City, Stories from the Sea (2000), i hvert fall ut ifra frste smakebit dmme. "The Wheel" erbassdrevet og energisk, og selvflgelig, med en politisk kjerne. Det er tross altPJ Harvey det er snakk om. Lta, og det kommende albumet, handler om hennes reiser i Kosovo, Afghanistan og Washington DC over en periode p fire r. PJ er true to form, alts.

For vrig: hederlig omtale gr til Monica Heldals "Jimmy Got Home" Og Highasakites "Someone Who'll get It". Bra lter det ogs.

Les mer i arkivet Juni 2016 Mai 2016 April 2016
indiehjerte

indiehjerte

32, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, sprknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler p fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og s er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits